I Peikestokkens april-utgave publiserte vi Kajsa Haabet Kleivanes meningsinnlegg «Norges best bevarte hemmelighet?(ikke aliens)» der hun skrev om gruvedumping i Førdefjorden. I innlegget kommer Kajsa med påstander angående gruveselskapet Nordic Mining og Miljødirektoratet. Vi i Peikestokken arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk og har derfor gitt begge partene mulighet til samtidig imøtegåelse. Her kan du lese svarene fra Nordic Mining og Miljødirektoratet.

Leserinnlegg fra Nordic Mining:

Realiteter og myter om gruvedrift på Engebø

Det verserer mange oppfatninger om Engebøprosjektet og gruveindustrien generelt, men hva er egentlig realiteter og hva er myter?

Første myte: Gruveindustrien trenger ikke deponi for restmasser. Når man utvinner mineraler fra fjell blir det mineraler til overs. Det som ikke kan tilbakefylles i gruva eller anvendes til ulike formål, må deponeres. Slik er det i gruveindustrien over hele verden. I Engebøprosjektet har vi i flere år jobbet med å finne alternativ bruk for mineralene som er til overs etter at verdi‐mineralene rutil og granat er tatt ut. En del av restmassene kan tilbakefylles i gruverom, og bruk i betong har gitt gode resultater. Restmineralene kan også benyttes til utfylling av landområder og tildekking av forurenset havbunn. Vi vil gjerne ha gode innspill! I fremtiden kan nye muligheter åpen seg. I mellomtiden må vi ha et trygt deponi.

Andre myte: Deponering i fjorder er den verste løsningen. Alle former for deponi har et miljøavtrykk enten det er på land eller i vann. Deponi på land kan ha store stabilitetsutfordringer. På verdensbasis skjer det 3‐5 større dambrudd i landdeponi hvert år. Mange menneskeliv har slik gått tapt og miljøødeleggelsene har vært store. Det er også en kjent problemstilling at sur avrenning og metaller kan lekke ut fra landdeponiene. I Norge har vi dype fjordbassenger med terskler som gjør at restmineraler kan legges i et avgrenset område med lite strøm, i et stabilt deponi, under kontrollerte forhold med lavt potensial for utlekking av metaller. Denne muligheten har ikke store gruveland som Australia, hvor kystlinjen er åpent hav. Det er i det hele tatt veldig få land i verden hvor fjorddeponi er mulig, og hvor mineralressursene ligger i fjell rett i nærheten. Denne kombinasjonen setter Norge i en særstilling og kan ikke sammenlignes med land som Papua Ny‐Guinea, der restmassene går rett ut i storhavet. Da kan massene reise langt og ukontrollert. Når forholdene ligger til rette for det er fjorddeponi ofte den tryggeste løsningen for mennesker og natur.

Tredje myte: Deponering i Førdefjorden vil ødelegge alt liv i fjorden. Deponiet vil kunne ha effekter i et areal som er mindre enn 5% av fjordbunnen i Førdefjorden. Realiteten er at deponiet hverken kan eller skal ha effekter utenfor området som er godkjent til deponi. Det har vi ikke tillatelse til, og det må vi overvåke svært nøye at ikke skjer. Deponeringen skjer ved at restmineralene føres i rør ned til fjordbunnen hvor de raskt sedimenterer. Vannmassene over deponiet er i stor grad upåvirket. Deponiet har miljøeffekter og det er hovedsakelig knyttet til at bunnorganismer begraves i deponiområdet. Når deponeringen avsluttes, viser erfaringene at bunndyrene vender tilbake innen 2‐5 år. I et landdeponi er det langt vanskeligere å tilbakeføre livet. Deponiet blir ofte en vedvarende ørkener uten liv. Vårt mål er å tilbakeføre biomangfoldet i områder som påvirkes av gruvedriften. Der vi ikke kan bringe livet tilbake i et like rikt monn, skal vi kompensere. Fjorddeponiet er i denne sammenhengen en fordel og ikke en ulempe. I samarbeid med DNV lager vi nå en plan for å oppnå målsetningen om nettogevinst for biomangfold over prosjektets levetid.

Fjerde myte: Deponiet i Førdefjorden er giftig.  Mineralene som skal deponeres er svært lik massene som ligger på bunnen av Førdefjorden i dag. I likhet med disse massene er restmineralene naturlige mineraler som finnes i fjellene rundt. En liten andel tilsetningsstoffer følger mineralene. For å sikre at vi har en trygg bruk, har vi gjort vel 20 studier i samarbeid med flere faginstanser. Konklusjonen er at innhold av reststoffer i deponiet er svært lave, på et nivå som ikke gir effekter, og at bruken er trygg.

Femte myte: Rutil fra Engebø er et unyttig produkt. Realiteten er at ved å produsere rutil på Engebø sparer vi verden for klimautslipp, samtidig som vi produserer et mineral som verden trenger. Rutil fra Engebø er i verdenstoppen når det gjelder lave utslipp av klimagasser. Studier viser at avtrykket er langt lavere enn fra andre titanråstoffprodusenter. Engebø‐rutil skal brukes til å lage titandioksid og er spesielt godt egnet til å lage titanmetall. Titan gjør at passasjerfly blir lettere slik at de bruker mindre drivstoff og slipper ut mindre CO2. Kroppen vår tåler titan, og metallet har derfor en viktig funksjon som materiale for implantater. Titan er også et nødvendig metall for å lage energi av geotermisk varme. I titandioksid‐formen brukes rutil til hvit‐pigment i alt fra maling til papir, og har en viktig funksjon i å erstatte miljøskadelige pigmenter. Titandioksid brukes også i betong som kan rense luften for forurensning, og til å øke effekten av solceller.

Sjette myte: Gruvedrift er skittent og gammeldags. Realiteten er at gruveindustrien er under utvikling. Automasjon og digitalisering gjør at gruvedrift blir stadig tryggere og mer skånsomt. Industrien har blitt mer bevisst på sitt klimaansvar og sin rolle i å bevare biologisk mangfold. I Norge innføres nå det internasjonale rammeverket ‘Towards Sustainable Mining’ som setter strenge premisser for ytelse for miljø og samfunn.

Norge har ikke hatt en ny gruve på over 40 år. Vi har forståelse for at gruveindustri og miljøhensyn kan fortone seg som motpoler, men realiteten er at dersom vi ikke tar ut mineralene i Norge blir det gjort et annet sted i verden, sannsynligvis med langt større konsekvenser for samfunn og miljø. Vi må vite hva vi sier ja til når vi sier nei til gruvedrift i Norge.

Tilsvar fra Miljødirektoratet:

  • Kongen i statsråd opprettholdt i 2016 tillatelsen etter forurensningsloven for Nordic Mining/Nordic Rutile til gruvevirksomhet i Engebøfjellet ved Førdefjorden.
  • Miljødirektoratet endret deres tillatelse etter forurensningsloven siste gang i januar 2021. Vedtaket ble påklaget av ulike organisasjoner. Klima- og miljødepartementet avviste klagen og opprettholdt vedtaket i november 2021.
  • Natur og Ungdom sendte i fjor en ny begjæring om omgjøring av vedtak om tillatelse etter forurensningsloven. Vi fikk den oversendt fra departementet i november 2021. Denne er ennå ikke besvart.
  • Vi avviste en tilsvarende begjæring fra Natur og Ungdom i juni 2020, men de mener nye opplysninger gir grunnlag for en ny vurdering. En omgjøringsbegjæring er ikke klage etter forvaltningslovens bestemmelser.
  • Punktene over gjelder tillatelse etter forurensningsloven. Virksomheten trenger i tillegg konsesjon etter mineralloven. Dette er gitt av Direktoratet for mineralforvaltning. Vedtaket er påklaget, og klagesaken ligger til behandling i Nærings- og fiskeridepartementet.
  • ESA har tidligere behandlet klage på vår oppfølging av vanndirektivet knyttet til denne saken. Klagen ble avvist av ESA.
  • ESA har også mottatt klager på vår oppfølging av mineralavfallsdirektivet i forbindelse med denne saken. Denne er ikke ferdig behandlet.
  • ESA vurderer om begge regelverkene er tilstrekkelig implementert i norsk lovverk. Her pågår det en egen prosess mellom norske myndigheter og ESA.
  • Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet kan svare om regjeringens vurderinger.