Tekst: Karoline Haugland
Foto: Hanna Thevik
En oppsummering av et tiår, gjengitt av latter
Glemte skatter fra det siste tiåret dukket opp til overflaten igjen under denne fantastiske fremvisningen av årets vekerevy. Planking, Harlem shake, “Pen Pineapple Apple Pen” og en haug av dansetrinn man bare trodde var en fæl drøm, alt elegant og morsomt gjennomført. Hvordan de har klart å gjengi hele tiåret på under to timer er for meg et mysterium. Men de klarte det, og de klarte det jævlig bra.
Det er sjelden noe moro å være publikummer når man ser punchline i horisonten allerede i starten av sketsjene, men her kom de alle like brått på. Dårlige vitser ble i denne konteksten hysterisk morsomme, noe som også var gjennomgående for revyen. Korte sketsjer i form av enkel, men likevel genial humor, gjorde denne forestillingen til en suksess. Alvorlige tema ble spøkt med på en gjennomtenkt måte og ble flettet inn i barnslige morsomheter, og fikk helheten til å virke mindre drøy enn den kanskje var. Selv sketsjene jeg ville sett på som “fylle opp tid”-sketsjer levde opp til all forventning.
Hele showet starter med å gi meg gåsehud i det samtlige skuespillere strutter ned midtgangen i form av ulike stereotypier fra det siste tiåret. Den typiske bergensgutten, slenderman og Noora fra skam utmerket seg spesielt. Plutselig var vi på Gran Canaria og en lokal kelner tar bestilling av to stolte nordmenn, og ikke uvanlig kan vedkommende noen få ord på norsk. Hvem hadde visst at en så klassisk vits kunne fremføres så morsom? Kelneren her spilles av Ole Henry Snildalsli som gjennom hele forestillingen utmerker seg på sin fremføring. Han spiller en haug med latterlig morsomme karakterer og lever dem ut med glans.
Skuespillerne var også gode på å dra med seg publikum, både ved å synge direkte til utvalgte og ved å ta i bruk en god gammeldags amerikansk tradisjon, nemlig Kiss Cam. Vokalene var nydelige, spesielt da Victoria Skjermstad sang solo i sketsjen “aktuell” og fremførte alle bloggeres monolog. Eneste jeg har å trekke litt ned på var at noe av sangteksten ble utydelig da alle skuespillerne sang sammen, men dansingen gjorde opp for det. Bandet leverer jo selvsagt også som de alltid gjør og skaper god stemning mellom innslagene.
Publikum storkoste seg og jeg vedder på det ble mange såre håndflater og slitne lattermuskler etter all klappingen og latteren. Sidemannen min uttalte flere ganger at det var “veldig bra” etterfulgt av en ektefølt og veldig smittende latter. Revyen nådde flere klimaks, samtidig som de gjorde det nesten trist å si farvel med det siste tiåret. Jeg anbefaler alle som har muligheten til å dra på revyen, og lover en haug med overraskelser og et lite hint av nostalgi. Takk for en god opplevelse!
