Jokke lager fortsatt fest

«Ketchup på skjorta, og sennep i ræva, Goggen fikk juling, og jeg blei taua.» Det skal godt gjøres å ikke bli fenget med på disse strofene. Enten du er ei jente som trenger selveksponering eller om du er en av de som sitter rolig tilbakelent i sofaen og tar en slu pils.

 

Det vi som synger med på disse strofene burde vite er at det gjemmer seg en sannhet og dysterhet bak disse tekstene. Datoen er 17. oktober 2000. Mannen bak «To Fulle Menn» og «Her Kommer Vinteren» har i ren rutine drukket opp bånnslammen på pilsen før han han tar det neste steget. Joachim Nielsen, bedre kjent som Jokke, bretter opp armen, pumper sprøyta med heroin og setter skuddet. Han dør av overdose.

 

 

20170217-_V2B7764-Jonas_Been_Henriksen

 

Det er VEKA 2017 i Volda. Hyllestbandet til Jokke har blitt dedikert fredagskvelden på Rokken. Gitaristen entrer scenen i ren rockesjarm med en helflaske whiskey og en tent røyk i hånda. Det er klart for rockefest.  «Valentourettes speller Jokke» står på scenen med de gamle bandmedlemmene og bestevennene til Joachim Nielsen.

 

– Er det der rødvin som står på bordet?, er det første Peikestokken hører backstage før konserten. Det er Jokkes bestevenn og gitarist Petter Pogo som spør ut i luften. Gjengen som møter oss er de samme som spilte med Jokke da han startet opp. Petter Baarli med whiskyen, Runar «Kula» Johannesen og Pogo er klare for å lage fest på Rokken Studenthus.

 

Jokke- fan på vokal

– Hvorfor startet dere med Valentourettes?
– Vi ble narra, konstaterer Pogo.

 

– Den tida etter Joachim døde, ble det arrangert litt minnestunder og minnekonserter. Vi møttes og spilte i Skien uten Jokke, men sammen med en som heter Vidar. Derfra hadde vi en en liten pause før vi møttes i Stavanger et par år senere, hvor vi avtalte å holde en liten miniturné, legger Kula til. Videre fortsetter han og bandet å fortelle om veien derifra.

 

– Da vi starta første Valentourettes-turné var det lite folk som møtte opp. Men det har spilt seg opp da. Og vi ble booka mer og mer. Og etter et par år ga den gamle vokalisten seg. Men da kom det en ny fyr ramlende inn, og han spiller jo helt sjukt bra, fortsetter han.

 

Den nye vokalisten, Tarjei Foshaug, legger til:

– Da Vidar, den forrige gitaristen ga seg, ringte Baarli meg. Jeg spilte i et annet band på den tiden, men han spurte om jeg ville bli med i 2-3 ganger i året. Her sitter vi 14 år etterpå. Det er åpenbart at musikken til Jokke treffer uansett alder og sted. Jokkefansen er lik overalt. De elsker musikken, de kan låtene, forklarer Foshaug.

 

Spiller tidløs musikk

At Jokke skrev låter som «Øl» var ikke av ren tilfeldighet. Jokke var glad i alkohol og rus, noe som har blitt et kjennetegn, og en karakteristikk for låtene hans. Med ærlighet greide Jokke å skildre hvordan livet var som rusavhengig i Oslo på den tiden. Nå, godt over 20 år senere, er tekstene fortsatt like aktuelle.

 

Når Peikestokken spør gjengen om hva som gjør Jokke så tidløs kommer det momentant fra Petter Pogo:

– Det treffer meg! Uten de fantastiske gode låtene hadde det ikke vært like verdt det. Han er et lyrisk geni.

 

 

20170217-_V2B7971-Jonas_Been_Henriksen

 

Etter at Jokke døde fortsatte han å vokse som artist. Teaterstykket «Verdiløse menn» har blitt satt opp på Nationaltheateret til ære for Jokke og I 2011 ble Jokke innlemmet i Rockheim Hall of Fame. En utdeling som skal hedre artister som har hatt stor betydning for norsk musikk.

 

Når Valentourettes skal spille for et tilnærmet fullsatt Rokken kan det være med en liten ettersmak av bitterhet at Jokke ikke fikk oppleve sin egen anerkjennelse. Bandet er enig.

 

– Når Baarli og Jokke spilte kunne det møte opp 9 stykker i publikum. Nå fyller vi Rockefeller og konserter overalt vi reiser, forteller vokalist Tarjei.

 

Bestevenn og gammel gitarist med Jokke, Pogo, er klar i sin tale.

– Jeg tror Jokke hadde blitt jævlig skuffa at han ikke fikk bli så stor som han ble da han døde. Han fortjente  det når han levde. Sånn tenker jeg, hvorfor fikk ikke han anerkjennelse som han fortjente? Nå er det jo for sent, sier han.

 

Kula lener seg tilbake og avslutter:

 

– Jeg har snakka mye med Märtha om det, så kanskje han ser det likevel.

 

 


Har du sett disse sakene?