Välkommen in Veronica Maggio

VEKA-artist Veronica Maggio om musikken hennes, Jonas Alaska og androgyn kjærlighet.
av Thomas Lien 

«Oooh, ooh sång på sång
Det ekar över hela staden
Åh, nått stort på gång’
För det är kö från gatan upp till hallen»

Det er lørdag kveld på Rokken og lokalet er fylt til bristepunktet av studenter. Veronica Maggio står på scenen og ønsker alle «Välkommen in» på Vekas mest populære konsert. Publikum synger med og ølglassene løftes til skål for hvert refreng. Mot slutten av konserten skynder jeg meg ned mot backstageområdet hvor en gjeng med studenter står stimlet sammen.

– Hva må jeg gjøre for å få møte henne? Spørsmålet er rettet mot vakten og kommer fra en blond jente med et ølglass i hver hånd. Vakten svarer ikke, men gir tegn til at fotografen og jeg skal få komme inn bak døren. Inne på et rom i backstageområdet møter vi Maggio som hilser smilende.

Ingen ensom ulv
– Jeg har alltid noe å skrive om, enten det skal handle om noe tragisk eller fint. Selv om det kan virke som om alt er på plass i livet har en mange ulike personlige dilemmaer å gå gjennom. Livet er ikke alltid lett, sier hun.

Da jeg spør om musikken hennes videre vil bli preget av at hun nylig har født en sønn, rister hun på hodet.

– Det er ikke sånn det fungerer. Se på Mick Jagger! Han har syv døtre, og det er ingen som spør ham om rockelåtene hans blir inspirert av døtrene. Jeg tror ikke det funker sånn bare fordi jeg er jente, sier Maggio.

Turnélivet kan være tungt, spesielt når en er borte fra familie med mann og barn store deler av året. Likevel ser hun lyst på det.

– Jeg klager ikke, for jeg har det gøy og er nesten aldri alene. Er man en ensom ulv velger man ikke turnélivet, smiler Maggio, og ser bort på fotografene i rommet. De knipser villig i vei.

Hun stopper plutselig opp, som for å tenke seg om.

– Jeg oppdaget faktisk en norsk artist som skal spille her: Jonas Alaska, sier hun.

Han spilte i Sogndal etter deg.

– Aha! Og når skal han spille her?

24 februar! skytes det inn, fra en i rommet.

Alaska ser ut til å følge etter Maggios turnébuss. Å spille hundrevis av konserter hvert år kan virke som ren rutine. Når jeg spør henne om det beste konsertminnet hun har opplevd som artist ser hun skyldig på meg.

– Oi. Jeg kommer ikke på en norsk konsert nå, da.

Hun tenker seg om et om et øyeblikk, før hun smiler igjen.

– Det må ha vært Peace & Love, en svensk festival i Borlänge. Jeg ble så overrasket over oppmøtet, for vi hadde fått en god tid å spille på. Klokken halv fire om ettermiddagen. Jeg trodde ikke det skulle komme mange folk. 30 000  møtte opp, det var sol, og det hele fikk en Woodstock-vibbe over seg. Det var ganske grymt, sier hun.

 

Androgyn kjærlighet

Ethvert intervju med Maggio ser ut til å omhandle hitlåten Jag kommer, som har blitt spilt på repeat i de fleste radiostasjoner det siste året. I VG kunne man en lese om «Svenske Maggio åpner for orgasme-tolkning». De fleste intervjuer ser ut til å omhandle det påståtte, underliggende seksuelle.

– Det morsomste spørsmålet om den låten fikk jeg da jeg skulle være med på God morgen, Norge. Han tok meg til siden, og spurte om låten handler om androgyn kjærlighet. Han trodde at fordi jeg sier «Jag vet at hon er søt» i teksten handlet det om en jente. Så jeg forklarte han hva jeg egentlig mente, og da sa han «Jaha». Det er gøy når man får nye innfallsvinkler, det er litt kjedelig å svare på de samme spørsmålene hver gang, forteller hun.

En annen av Maggios mest kjente låter, Snälla bli min, er en sørgmodig sang som handler om å miste en man elsker. Som med de fleste av sangene hennes er den basert på hendelser fra livet hennes, noe som gjør den personlig og brutal.

­– Min tanke var å gjøre en låt som i realtid fanger de minuttene når det tar slutt, og man innser at «faen jeg kan ikke få denne personen til å ta meg tilbake». Denne maktesløse, sørgelige følelsen man ikke kan gjøre noe med. Da jeg skrev denne låten skulle det handle om det som skjer i hjernen, sekund for sekund, etter et brudd.

Når Maggio synger Snälla bli min på en scene, virker det alltid som om hun gjenopplever de samme, vonde følelsene. Er dét virkelig nødvendig å gå gjennom for at publikum skal like konsertene hennes?

– Det er faktisk en ganske bra beskrivelse av hvordan det er, men det er derfor man orker å synge sangene tusenvis av ganger. Ellers ville det vært som å lese opp et kjedelig manus. For at det skal kjennes gøy, for både meg og publikum, tror jeg man må gå inn i et «flashback-modus». Hvis ikke blir det platt og kjedelig.

Drammen neste
Døren åpner seg, og en kar fra turnécrewet ser på oss og spør:  – Vi kommer att ta en minut till, vad?

Crewet begynner å bli utålmodige. Maggio skal sette seg på en buss etter intervjuet, som skal frakte henne hele veien til Drammen – av alle steder.

– Har du noen favorittsteder du skal spille fremover?

– Jeg vet at vi skal til Oslo, det pleier alltid å være gøy, svarer hun.

– Det er lurt å si Oslo, siden det er norske studenter som skal lese dette.

– Ja, men det er alltid gøy å spille der. Etter turneen skal jeg hjem og være litt med familien min, før jeg skal til New York og skrive. Hele neste år skal jeg spille inn ny plate. Det kommer til å bli turné, plate og familieliv, i en merkelig røre, ler Maggio, og setter kursen mot Drammen.

 

Av alle steder.


Har du sett disse sakene?