(TITTEL: TAR DET NÅR JEG HUSKER DET)

Se for deg at hjernen er en gullfiskbolle som er fylt med litt for mye vann, slik at vannet konstant er på randen til å renne over. Tenk deg nå at dette vannet er informasjon som sirkulerer inni der. Ny informasjon skvulper,  vannet renner over og forsvinner ut i intet. Etter to- tre dager – gjerne en uke senere slår det ned som lyn fra klar himmel: fader det var den meldingen ja.

 

Vi er alle enige om at folk som ikke svarer på meldinger fortjener en bestemt straff. Først og fremst er det sykt irriterende, og du har lyst til å rive av håret på vedkommende. Det beste er når du sender en melding, som regel på Facebook eller Messenger, du ser nede i høyre hjørne at rundingen har gått fra blå til ”sett” – likevel ingen svar. Du tenker automatisk ”hva søren er galt med den personen?”.

 

Med hånden på hjertet og med all respekt for mennesker rundt meg, jeg vet hvorfor det skjer. Panikken har slått meg flere ganger: har jeg blitt dement? Begynner alderen allerede å tære på kroppen? Eller lider jeg av en mystisk sykdom som gjør at jeg er det mest uhøflige mennesket i verden? Nei da, mine damer og herrer, la meg introdusere dere for Gullfiskhukommelse.

 

Dessverre har jeg gått ut av tellingen på hvor mange ganger det har skjedd meg, men det skjer stadig. Jeg er i en situasjon, hvor en melding tikker inn og jeg tenker tanken jeg ikke skal tenke:  ”jeg svarer etterpå”. Mine venner, aldri tenk den tanken. Fordi det som skjer da er at etterpå – som i normen betyr når jeg er ferdig med det jeg gjør nå, blir til når jeg husker det. Etter mye erfaring har dette også gitt meg et lite hint om at det blir kanskje to- tre dager eller i verste fall ei uke senere. Altså, det går helt greit å svare sent på en melding, men hvordan i alle dager skal man unnskylde for at min demente, gullfiskhjerne bestemte seg for å svare så sent?

 

Den dag i dag har jeg enda ikke funnet et godt nok svar, men la meg bare si det som det er, det er superkleint. Fingrene tikker nervøst over skjermen, tommelen dirrer i søket etter det perfekte ordet som på magisk vis bare kan forklare det hele. Selv har jeg null grunn. Både de som venter på svar og undertegnende har gått lei alle unnskyldningene. Fordi det finnes ingen grunn til ikke å svare. Hvis du står i en samtale ansikt til ansikt, har du noen gang ikke svart, fordi du simpelheten bare glemte å svare?

 

I jakten på å kurere denne såkalte gullfiskhukommelsen, klikket jeg meg rundt på verdensveven, og kom over «The Grand Master of Memory», Oddbjørn By. Fortvilet som jeg var, prøvde jeg å komme i kontakt med ham – finnes det egentlig håp for mennesker som meg, eller må jeg bare finne meg i at jeg er en glemsk sjel uten verdighet til å svare på meldinger? Jeg måtte etter hvert innse at det er ikke bare undertegnede som kan glemme å svare på en melding iblant. Da jeg etter en del meldingsutvekslinger, fortsatt venter på svar fra Oddbjørn By. Han har kanskje glemt meg han også..?

 

 


Har du sett disse sakene?