Tamt fra den villeste gutten i klassen

Året var 2007 da Babyshambles slapp forrige plate og siden sist har Pete Doherty brutt med Kate Moss og snorta med Amy Winehouse. Han har trasket forbi en døende mann på fortauet, vært ut og inn av fengsel, vært ut og inn av rehab, og fått sitt andre barn. Men levd liv er ikke alltid synonymt med stor kunst.           

God til å synge dårlig

La det likevel være sagt med en gang: Pete Doherty er fortsatt god til å synge dårlig. Joda, han snubler og halter. Som i livet forøvrig. Men historier om tap og selvdestruksjon kan knapt formidles mer fullendt enn engleansiktet gjør med sine ufullendte crackfalsetter.

Londonbandets tredjealbum starter også lovende og åpningssporet Fireman treffer som en amfetaminsprøyte i panna. Skranglegitarene og Dohertys gjenkjennelige mumleskriking sprenger lydbildet, og slentrende svinger han seg seg mellom vinflasker og Nord Korea og tilbake til vinflaskene igjen.

The Smiths produsent Stephen Street finner også en nerve i låta Nothing Comes To Nothing, men så er det som de edle dråpene renner ut av vinballongen, og det blir mer og tydelig at bandet ikke har vært et band de siste årene.

Sprikende

Grunnet Dohertys Paris-exil er nemlig låtmaterialet på Sequel To The Prequel skrevet på begge sider av kanalen og det er som om de ulike tekstforfatterne trekker i forskjellige retninger. Sjangermessig spenner albumet over det meste fra melankolsk selvransakelse i Fall From Grace til ska i Doktor No til en jovial gladsang om at Doherty tar seg en tur i dyreparken, i Penguins.

Et inkonsistent lydbilde trenger riktignok ikke å være et minus, og det er heller ikke første gang Babyshambles mikser utradisjonelle rockeelementer, men de har har gjort det med langt mer glød og hell tidligere.

Catchy låter som Fuck Forever og Delivery er det dessuten vanskelig å finne på denne utgivelsen og lyrisk har bandet også tapt noe av gjennomslagskraften. Der Doherty tidligere blandet gatespråk med Baudrillard-parafreseringer, velter det nå ut plumpheter, som heller gir assosiasjoner til rehabyoga enn britisk regn og blodige barkøer.

Det er synd å si det, for den britiske 2000-talls rocken hadde neppe vært det samme uten Babyshambles, men å  høre på Sequel To The Precuel blir som å treffe en gammel drikkekompis på byen som ikke har kommet på så mye fornuftig siden sist.


Har du sett disse sakene?