Særegen Elverumssyre

Fargerikt: Team Me overbeviste med gyngende rytmer og stor lyd på Rokken torsdag kveld. Foto: Ståle Grut

Det var et gjensidig hjertebånd mellom publikum og bandet da Team Me gjestet Rokken Studenthus torsdag kveld.

av Lars Brock Nilsen

Jeg skal være ærlig. Da drøyt 20 mennesker sto samlet foran scenen før Team Me skulle spille torsdag kveld på Rokken Studenthus, virket det som om forventningene om en magisk musikkaften skulle få seg en knekk. Men da Elverumsbandet entret scenen med en genuin glede over å være i den lille bygda Volda, spredde gleden seg som ild i tørt gress. Og før første sang var gjennomspilt, var gulvet fylt av et publikum som var klare for noe helt spesielt.

Og helt spesiell ble kvelden virkelig. Fra første stund skinte det gjennom at bandet var rukket å bli sammenspilte, og vokalmessig lå hele bandet der de bør være. Selv bare noen uker etter at Synne Øverland Knutsen forlot bandet grunnet sterke politiske uenigheter rundt Statoil-stipendet, klarte bandet på mesterlig vis å fremstå ubemerket av oppstyret.

Sceneopptredenen til Team Me var preget av genuin spilleglede og energisk ungdommelighet, som kan sammenlignes med Casiokids sitt teatralske scenenærvær. Det lå en helhet og en rød tråd i settet som ble spilt, som til tider føltes nesten eventyraktig. Team Me tok oss ikke bare gjennom en konsert, men gjennom en musikalsk reise.

Under låta «Weathervanes and Chemicals» begynte publikum virkelig å fatte hvor styrken til bandet ligger. Koringen på versene ga en allerede bra melodi et kraftig løft, og understreket den særegenheten som Team Me ikke deler med mange andre norske indierock-band. Like plutselig tonet bandet ned med noen rolige parti i opptredenen, som de så pent selv kalte for «Elverumssyre». Vi ble tatt med på en tur ut i Melkeveien som ga følelsen av å være en del av verdens vakreste tv-spill.

Jeg gjentar det flerfoldige før meg har sagt; Team Me er, med sine medlemmer tidlig i 20-åra, et band med enormt stjernepotensiale. Foreløpig er dette stadionrock i liten pakke, men det er nok ikke mange år før det må større scener enn på Rokken for å huse slik kvalitet som bandet bringer til bordet.

Det var, tross bandnavnet,s ikke individet som sto i fokus denne kvelden. Gjennom hele konserten lå fokuset på samholdet mellom band og publikum, og alle seks medlemmer fikk skinne. Selv om avslutningen på «Dear Sister» lå litt for lavt på mikrofonen og ikke fikk frem den imponerende vokalprestasjonen hos vokalist og hos bandet generelt, ga den fortsatt gåsehud til langt ned på korsryggen.

Norges svar på Mew viser også en imponerende forståelse for hvordan bruk av trommer og bass kombineres med melodi. De tunge beatsene treffer i ryggraden, og en får bokstavelig talt føle musikken på kroppen.

På lørdag avsluttes VEKAs velproduserte musikkprogram med et av verdens største drum´n bass-bands, Pendulum. Jeg vil tørre å påstå at til og med disse kunne hatt sitt å lære fra torsdag kvelds leksjon fra Team Me i bruk av trommer.


Har du sett disse sakene?