PÅ BORTEBANE

Du vet når du nikker; legger hodet litt på skrå, later som du følger med i samtalen og slenger inn en og annen kommentar bare for at det skal virke som om du har litt peiling? Dette er livet for oss ikke-interesserte, usportslige i vårt sportsidiotiske samfunn.

 

Jeg sender han en melding og spør om han skal ut. Men i kveld er det kamp. Det er altså utelukket. Jeg himler med øynene. Svarer at han bare kan sjekke resultatet; alle skal jo ut. Det går en stund før neste melding tikker inn:

 

– Da kan vel du likeså godt bli hjemme. Du kan jo bare ringe de andre i morgen og høre hva du gikk glipp av. Greit. Jeg tar poenget. Om jeg forstår det, er noe annet. Hele livet har jeg prøvd å ta sport inn som en del av min verden. Bli en del av sportens verden. Men jeg er rett og slett ikke velkommen. Som liten var jeg innom alt. Håndball, fotball, svømming, tennis, volleyball. You name it. Hver karriere varte under et halvt år. Som håndballspiller spilte jeg ving. Jeg var livredd for å bli truffet av ballen, og det å ta den i mot falt meg ikke inn som et alternativ. Hver kamp håpet jeg på å få sitte på benken. Det var jo der jeg trivdes. På svømmingen fikk jeg panikk hver gang det å svømme lenge under vann ble et tema.

 

Mens de andre hadde ”Brannvarsler” på mobilen, hadde jeg Start-sangen som ringetone. Jeg lærte meg den utenat. Ikke fordi jeg interesserte meg i lagets resultater. Men fordi jeg var evig forelsket i Kristofer ”Doffen” Hæstad. Dette var det nærmeste lidenskapelige jeg kom sportens verden på denne tiden. Med en fotballinteressert familie i Sogndal har jeg ikke tall på hvor mange Sogndal-kamper jeg har vært på. Hvor mange ganger jeg har sunget ”Stao no pao”. Ei heller hvor mange glass saft jeg har drukket på Fosshaugane Stadion. Jeg har Sogndal-skjerf i skapet. Jeg har til og med den rosa Sogndal bortekamp-trøyen liggende nederst i treningsskuffen.

 

Hver vinter sitter jeg benket i sofaen sammen med pappa og ser på hopp, langrenn, skiskyting og kombinert. Han med tårer i øynene; jeg med tankene et helt annet sted. Til bursdagen min i åttende klasse fikk jeg en volleyball av min onkel. Som den ihuga volleyballspilleren han er, så jeg på dette som et mildt forsøk på å få meg i gang med denne sporten. Han lyktes. Men etter tre treninger gav jeg opp. Hver gang min hånd kom i nærheten av ballen ble den borte. Ute av banen. Min familie har altså gjort sitt for å gjøre meg til en sportsidiot.

 

Den dag i dag prøver jeg like hardt. Jeg følger med på kamp når guttene stiller krav om dette på vors. Men jeg klapper når feil lag scorer. Når jeg selv inviterer til vors midt i en av Norges viktigste håndballkamper, stresser jeg heller over naboklager og kjefter på dem som jubler når Norge vinner. Og når Norges herremenn faktisk skal spille finale blir jeg selvfølgelig med ut for å se kampen.

 

For første gang føler jeg meg ukomfortabel på Rokken. Og for første gang hjelper ikke ølen meg. Jeg innser i skrivende stund at det nærmeste sportslige jeg kommer nå, er som i 2003, at jeg kan synge med på Start sin fotballsang, samt mitt faste inventar i bokhyllen; «Jeg er ZLATAN». Jeg har lest boken tre ganger. Ikke fordi jeg interesserer meg i hvordan han har klart å bli en av verdens beste fotballspillere. Men på grunn av fortellingen om en rebell fra Malmø som til slutt møter sitt livs kjærlighet, Helena; og får henne. En eventyrfortelling.  Det er nesten litt trist å se tilbake på alle mine forsøk.

 

For sport; det får jeg bare ikke til. Lenge har jeg vurdert et medlemskap i VSI. Kanskje innebandy kunne vært noe for meg. Men jeg velger nå å sette et punktum for sport. Jeg holder meg til medlemskap på treningssenteret. Støttemedlem i det minste.


Har du sett disse sakene?