OPPSKRIFT PÅ Å LYKKES I MEDIEBRANSEN

Er det ikke typisk at når man først klarer å venne seg til noe, så må man dra? Etter tre år med utallige forbannelser rettet mot bakkene i Volda, arbeidskrav om sidemål-kronikker og liksom-pressemeldinger, kviss på Rokken og gjennomgang nummer tre av Netflix-katalogen, begynner vi faktisk å venne oss til stedet og livsstilen. Det å dra på kiwi med ryggsekk for å kjøpe nødvendigheter er blitt en fryd og en kronikk i måneden på 200 tegn er ikke så gale når man sammenligner med realitetene i en redaksjon.

 

Etter tre år i studiebygda har vi har lært at det er mulig å klare seg alene. Det er selvfølgelig da det sier stopp og del to av voksenlivet begynner.

 

Allerede fra første semester ble det hvisket i korridorene på Aasen om mediebransjens fremtid. Et beintøft arbeidsmarked hvor spisse albuer dominerte kontorlandskapet. Likevel har det også florert av tips og triks for å lykkes i bransjen blant eldre og visere mennesker vi har møtt på veien etter tre år som PR-studenter. Her er topp tre:

 

 

1. Sosiale medier

Dette punktet er det mest gjentatte. Vær synlig! En gjesteforeleser i 2014 erklærte vår karriere død dersom vi ikke opprettet Twitter på stedet. Vær obs på at du helst må være på kornet, ironisk og politisk. For ikke å snakke om aktiv. Tre poster og reetweets hver dag er minimum. Hvis ikke vil du bli tatt som useriøs. LinkedIn er også en plattform som har blitt nevnt i fleng, hvor du alltid må huske å knytte kontakter med viktige personer i livet ditt. Husk et strategisk valg av profilbilde, typ «casual business». Ikke glem at potensielle arbeidsgivere følger deg med falkeblikk og en liten oppdateringsfeil kan føre til en dyp karrieremessig krise.

 

2. Erfaring
Frasen “du kommer deg ingen vei i mediebransjen uten erfaring” har vært en gjenganger disse tre årene. Tredjeklassinger, et stort utvalg gjesteforelesere, for ikke å snakke om kontaktlærere var alle samstemte om at CV’en ville være gråstein dersom vi fullførte tre år uten å ha vært medlem av en studentorganisasjon. PR-studentane, Volda studentradio og Peikestokken ble vår redning. Pressemeldinger til Regionavisa og radioprogram ble sendt på lufta uten at vi egentlig visste hva vi holdt på med. Hold likevel motet oppe og vit at kanskje akkurat dette er med på å spikre en arbeidsavtale etter endt utdannelse.

 

3. Mentor

Dette er det vanskeligste tipset. Det er også det tipset som fikk oss til å revurdere alt av livsvalg. Tanken på å spørre et vilt fremmed idol om visittkortet hennes/hans gjorde oss rimelig skjelven, men skal visst nok være en selvfølgelighet i mediebransjen. Du kan kontakte en potensiell mentor personlig eller ved å ringe. Be han eller henne på kaffe og ta kontrollen over samtalen. Fortell og overbevis om at du er et genialt menneske. Da vil personen ta deg i mot med åpne armer og gi deg sin velsignelse og kontaktliste.

 

Hvor er vi i dag?
Tre år senere sitter vi her med en samlet følgerskare på 50 og minimalt med erfaring. Hva gikk galt?

 

Kanskje har det noe med at vi ikke har noe ønske om å kaste oss inn i en brennhet debatt om salver og doping (i frykt for å bli hetset som folkefiender, da to av to mener man bør ta ansvar for egen sårkrem).

 

Kanskje har vi ikke genet som trengs for å utvikle sylskarpe albuer. Eller kanskje (og dette er nok det mest sannsynlige) orker vi ikke bry oss med andres tips. Vi orker ikke ta stilling til hvor mange følgere vi har potensiale til å få, eller hvor mange verv det er mulig å ha i løpet av skarve tre år i Volda. Et vist menneske sa en gang at man er sin egen lykkessmed, et budskapet vi holder vi tett til brystet. Og vet du? Det sies at man må kunne reglene for å bryte dem. Her er de. Bryt i vei!


Har du sett disse sakene?