Norges farligste boyband

Tatoveringene, låtene og livsstilen skriker «farlig». Likevel kaller gutta seg for et boyband.
– Jeg er pusekatt bare du puser meg litt under haka, sier Knut-Oscar Nymo, bassist i Oslo Ess.

Bordtennisballen skytes mot veggen i det tomme Rokkenlokalet. Gutta har alltid mange baller i lufta, øl innabords og skrikende fans rundt lillefingeren.
– Lukt på det her, sier Åsmund Lande, vokalist i Oslo Ess.
Vi setter oss i sofaen, og han holder frem en kopp med noe som likner mojito. Det er vann, hvitløk, ingefær, chili og honning mot forkjølelsen som nesten hele bandet har pådratt seg. Våren kom tidlig til Oslo, så de kledde av seg litt for kjapt, ifølge Lande.
– Det er vanskelig å sykemelde seg i denne bransjen, sier Pål Tøien, bedre kjent som OnklP, og tar en stor slurk av ølen.

Asfaltkjærlighet

Som et av Norges mest turnerende band, beskriver Oslo Ess «veien» som hjemme akkurat nå. I sangen «Over stokk, over stein» har de erklært sin hengivenhet til asfalt, og ellers er Oslos bakgater og håpløs kjærlighet gjengangere i bandets tekster.
Denne våren er «OnklP og de fjerne slektningene» også med på tur som oppvarmingsband for Oslo Ess. Åsmund Lande og Knut-Oscar Nymo er med i begge bandene, og varmer indirekte opp for seg selv. De er tilsammen 16 gutter, og gjengen bor på en buss med en lukt OnklP beskriver som «rar». Han trives best med mange rundt seg, både på scenen og ellers. Å spille i band har fascinert OnklP lenge, og etter samarbeidet med Oslo Ess på låta «Fritt fram» fra 2012, samlet han sine fjerne slektninger.
– Vi drar ikke på konserter, men slektstreff, sier OnklP. 


Irriterende lillebror

Norgesturnéen startet 21. februar i Stavanger og avsluttes 5. april på Rockefeller. Sammenlignet med en familie på bilferie, er det ingen tvil blant gutta om at Einar Stenseng minner om den irriterende lillebroren.
– Han skriker hele tida og spør om vi er framme snart. Men han har en lidelse, så jeg vet ikke om det teller. Han er kronisk idiot, sier Åsmund Lande ironisk.
De beskriver hvordan Tommy Akerholdt, trommis i OnklP og de fjerne slektningene, prøver å roe lillebror, mens turnémanageren setter ned foten når nok er nok. Jaa9, som ofte er med på turneen, omtales som en inngifta slektning.

Øl og vin blir fin

På Instagram tagges bildene med #Detgodeærbe, #slektalife og #Guttapåtour. Der finnes alt fra nakenvandring i hotellganger til utsolgte konsertlokaler. Gutta sier at deres jobb er å lage god stemning.
– Vi er edru halve uka. Hver gang vi spiller er det fest, alle andre kommer jo for å feste, sier OnklP.
Knut-Oscar Nymos nye strategi er å være klin edru frem til konserten starter. Nå har mørket senket seg og Rokkens lokaler fylles av studenter med lommebøker fylt opp av Lånekassa. Nymo entrer scenen med rødvinsglass i den ene hånda og øl i den andre.
– Får litt lyst til å studere i Volda jeg òg, ser jo ut som at det bare er damer her, sier OnklP i mikrofonen og skåler med publikum.
«OnklP og de fjerne slektningene» starter showet. Etter noen låter, trasker Einar Stenseng i Oslo Ess inn på scenen, og spiller litt munnspill etterfulgt av piano. Så tar han vinglasset med ut for en røykepause, mens slekta spiller videre.

– Vi har spilt overalt
Gutta i sofaen mimrer om rare konsertopplevelser. Et døgn i 2012 hadde Oslo Ess tre spillejobber. De startet på Rådhusplassen med 80.000 mennesker og direktesending, før de fløy i helikopter til Steinkjer.
– Etter konserten på Steinkjer, satte vi oss i bilen og kjørte langt pokker i vold inn i Jotunheimen til Gjendebu. Kontrasten på å gå fra VG-lista til 60 fjellglade folk i Jotunheimen på 24 timer var stor, sier Åsmund Lande.
OnklP løfter blikket fra mobilen.
– Ullersmo er «weirdeste» plassen jeg har spilt. Der i fengselet satt det masse sinna dudes med armene i kors. Det var null respons, sier han. Med et litt svevende blikk forteller OnklP om hvordan flere av de innsatte kom bort og tok ham i hånda etter konserten. De uttrykte takknemligheten med få, tydelige ord. For OnklP veide ordene tungt.

Et nytt liv

Åsmund dirigerer voldastudentene til «Alt jeg trenger». I låta synger de om at det de eier og trenger står og venter på dem. Klokka går mot ett og bussen med alt gutta trenger skal stå parkert utenfor frem til soloppgang. Forhåpentligvis er siste nachpiel-entusiast ombord. Enn så lenge distraherer allsangen studentene fra A4-livets rutiner. Når de sleper seg til forelesninger altfor tidlig fredag morgen, har bussen med slekta allerede forlatt bygda til fordel for Florø.
– Alternativet til å bli på veien er jo å slå seg til ro og få et nytt liv, sier Knut-Oscar Nymo.
Med fire album på fire år har Oslo Ess vist at musikken er livet akkurat nå. En A4-hverdag ikke er et alternativ. De har så vidt begynt.
– Det neste albumet skal bli vårt beste. Det har vi tatt hverandre i hånda på, smiler Åsmund Lande.

Foto: Halvor Solhjem Njerve


Har du sett disse sakene?