Med dødsangsten i håndbagasjen

Å studere i denne avsidesliggende bygda kan sette livsgnisten på prøve. Da er det godt Widerøe virkelig sørger for at du setter pris på å leve igjen!

 

Etter å ha blitt tatt ut til tilfeldig kontroll, blitt befølt littegrann her og der, er du fortsatt lykkelig uvitende på vei til venstre ved avgangshallene på Gardermoen. Kanskje titter du litt i bladhyllen, og kjøper en yoghurt, sjokolade og en kaffe til den nette sum av 89 kroner. Må unne seg litt kos når man skal ut og fly. En halvtime før avgang tenker du at det er på tide å sjekke hvilken gate du skal reise fra. Gate nummer 2. 2? 2! Hvor ligger den da? Det er så langt unna at man nesten like gjerne kunne gått hele veien til studiebygda.

 

Så der kommer du heseblesende ned trappa helt i enden av Gardermoen, en del av flyplassen du ikke visste eksisterte, og rekker så vidt å hive deg rett ut på rullebanen og inn i den grønne og hvite minibussen med vinger. Flyvertinnen smiler blidt mot deg der du står krokrygget med kaffen i hånda og pulsen bankende i halsen.

– Kunne du tenke deg å sette deg bakerst i flyet så vi får fordelt vekten litt? spør flyvertinnen pent. Såpass ja, burde tydeligvis ikke spist den pølsen med ekstra rekesalat på Narvesen etter flytoget. Du nikker og presser deg de få meterne gjennom flyet og setter deg på det midterste setet på bakerste rad. Nesten som å være en av de kuleste på skolebussen.

 

Sett bort fra at støynivået indikerer at denne flyvende minibussen er en Volvo 240 fra Ørsta med åtte eksospotter går turen overraskende bra. Du registrerer kanskje at det er umulig å skaffe seg en kopp kaffe ombord, men de selger da heldigvis vin og øl. Et kvarter før landing deler flyvertinnen ut sjokolade til alle passasjerene. Så hyggelig da, tenker du, men innser fort at det kun var en avledningsmanøver. For nå begynner moroa. Det hvite og grønne udyret fiser over toppen av Sunnmørsalpene, nesten så det sneier de hvite toppene, og kjemper seg gjennom lag med regn, tåke og heftige vindkast. Det gynger verre enn danskebåten etter litt for mange vinglass, og du har allerede fått flere sug i magen enn i Speedmonster på Tusenfryd. Du kjenner pulsen stige igjen, stirrer nervøst rundt deg og får blikkontakt med en likblek flyvertinne som for lengst har stroppet seg fast til metallmonsteret med setebeltet. Svetten pipler og hendene er klamme, og du får ikke ordentlig tak i armlenene. Om du ikke er religiøs fra før av, føles det på høy tid å henvende seg til høyere makter. For snart står du kanskje ved Perleporten og må gjøre rede for gamle synder.

 

Flyets vinkel minner om en ørn på stupende jakt etter sitt bytte, og du tenker at nå får det bare briste eller bære. Du skimter Rotsethornet i det fjerne, prøver å puste rolig, lukker øynene og teller til ti. Så kjennes et lett dunk, og du er sikker på at det er hjulene som har falt av, og griper hardere om armlenene.

– Velkommen til Ørsta-Volda lufthavn, takk for turen og håper dere vil reise med oss igjen, nesten synger flyvertinnen. Øyelokkene dine glir opp og du ser rundt deg i vantro, og det er faktisk helt sant, du har overlevd enda en tur med Widerøe.

 

 


Har du sett disse sakene?