KREFT HAR INGEN ALDERSGRENSE

Én fikk livmorhalskreft i en alder av 23 år. En annen hadde symptomer og ble sjekket da hun var 17. Den tredje ble nektet celleprøve da hun var 21. Celleprøve er nemlig ikke den beste formen for utredning, ifølge eksperter.

 

Hun hadde hatt mye plager med underlivet, og slet med å finne ut hva som var galt. Hun dro til fastlegen sin i Volda. Fikk mange ulike kurer. Legen var fast bestemt på at de sammen skulle finne ut hva som var galt. Da hun møtte opp på legekontoret for tredje gang og fortalte at ingen av behandlingene hadde fungert, tok legen en celleprøve for sikkerhetsskyld. Samtidig fikk hun en henvisning til gynekolog. Hos gynekologen forklarte hun situasjonen; hun hadde plager og ingenting så ut til å hjelpe. I en bisetning kom det opp at hun hadde tatt en celleprøve. Gynekologen ble rasende. Hun var under 25 år, og hadde derfor ingen rett på celleprøve.

 

– Timen hos gynekologen utviklet seg til å bli svært ubehagelig. Man kommer dit i en litt sårbar situasjon, og da hjelper det ikke å få kjeft. Jeg skjønte heller ikke helt hvorfor han ble så sint, forteller PR-student Hedvig Heitmann.

 

Etter en stund ble hun oppringt av gynekologen. Alt så ut til å være i orden. Tiden gikk og hun dro hjem til Oslo for en helg. I løpet av den helgen fikk hun en ny telefon. Det var fra sykehuset i Volda. De hadde fått resultatet av celleprøven og de ønsket å snakke med henne. Mandag morgen var hun tilbake i Volda.

 

– Det er akkurat slik man forestiller seg det. Jeg ble tatt med inn på et rom og plassert i en stol. To sykepleiere satt ovenfor meg. Også sa de det, forteller Heitmann.

 

De hadde funnet en svulst på livmorhalsen. Hedvig hadde kreft.

 

–Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Det sitter to sykepleiere ovenfor deg som bare venter på en reaksjon. Jeg begynte å gråte, forteller PR-studenten.

 

I vinden

11. mars 2015 ble freelancejournalisten Thea Steen stilt samme diagnose som Hedvig. Steen var da 25 år gammel. Sammen med en venninne startet hun kampanjen «Sjekkdeg». Det viste seg at det var en nedgang i antall kvinner som sjekket seg. Flere kjente kvinner i Norge profilerte kampanjen. Steen døde året etter og mange fulgte hennes liv med kreften tett på bloggen hennes helt til siste stund. Livmorhalskreft ble satt på dagsorden.

 

 

Journalistikkstudent Ingrid Simensen (22) er en av mange, unge jenter som har latt seg prege av historier som Steens. For ett år siden gikk hun til legen og bad om å få ta en celleprøve. Hun fikk nei.

 

– Jeg kom i utgangspunktet til legen med urinveisinfeksjon. Jeg hadde også hatt ubeskyttet sex. Jeg følte meg usikker og ønsket å ta en celleprøve. Legen spurte om jeg hadde hatt noen konkrete symptomer. Det hadde jeg ikke, slik jeg visste om, men jeg følte meg litt i faresonen og ønsket å sjekke meg for å være på den sikre siden. Det at jeg fikk et nei syntes jeg var dumt. Jeg synes ikke man bare kan utelukke at det kan være noe galt. Det er ikke som å kjøpe sprit på polet. Det er snakk om en sykdom, og kreft har ingen aldersgrense, sier Simensen.

 

michelle_kleveland_5

 

 

Celleprøve er ikke løsningen

Begrunnelsen fra legen var at siden Simensen var under 25 år og ikke hadde konkrete symptomer, ville det ikke bli tatt celleprøve. Ameli Tropé er gynekolog og leder for livmorhalsprogrammet ved Kreftregisteret, som etablerer viten og sprer kunnskap om kreft. Hun kan forklare hvorfor leger sier nei til å ta celleprøve på kvinner under 25 år.

 

– Grunnen til at det er satt en grense på 25 år for celleprøver er at det å ta en celleprøve kan føre til mer skade enn nytte hos yngre. Celleprøven i seg selv er ikke farlig for unge kvinner – men behandlingen, dersom det skulle vise seg å være celleforandringer, kan føre med seg bivirkninger, som problemer med spontan abort, og for tidlig fødsel. Dette fordi man fjerner en liten del av livmorhalsen som skal bidra til å holde igjen barnet. I tillegg kan en slik runde føre til store bekymringer og ekstraprøver, forteller Tropé.

 

Hun sier at når vi samtidig vet at kroppen stort sett ordner opp, og at celleforandringer oftest går tilbake av seg selv hos unge, friske kvinner, er det mest forsvarlige ikke å tilby rutinemessig livmorhalsprøve til disse kvinnene.

 

– Celleforandringer som vedvarer er det derimot mindre sannsynlig at kroppen greier å kvitte seg med på egen hånd, og da kan det bli nødvendig med behandling. Vi vurderer stadig ved hvilken alder som er riktigst å begynne å ta celleprøve for å finne celleforandringer som har høyere risiko for å utvikle seg til kreft. Livmorhalskreft er svært sjeldent for kvinner under 25 år – Vi ser mellom 0-6 kvinner med kreft i året, forklarer gynekologen.

 

Videre forteller hun at celleprøven tas for å kontrollere dem som er friske; at det ikke er en måte å undersøke dem som kommer til legekontoret med symptomer på.

 

– Hvis man kommer til legen med symptomer, det være seg unormale blødninger, en tydelig forandret utflod, eller unormale smerter eller blødning ved samleie, er det ikke alltid en celleprøve som bør være utredningen. Har man slike symptomer bør man bli tatt på alvor og undersøkt grundig, sier Tropé.

 

Hun er opptatt av å ikke skremme unge jenter. HPV er svært vanlig, og man skal ikke være redd om man får påvist forandringer.

 

– Jeg synes det er viktig å presisere at HPV-virus er veldig vanlig og at man ikke skal være redd for å bli smittet. Studier viser at opptil 80 % har risiko for å ha HPV-virus-smitte i løpet av sitt liv. Man skal ikke være redd for å være seksuelt aktiv, men det er lurt å ta HPV-vaksinen for å forebygge livmorhalskreft. Høyrisiko-HPV klarer kroppen stort sett å kvitte seg med, 90 % oftest i løpet av to år. Det har blitt satt mye fokus på celleprøvetaking, noe som er bra. Men man må huske på at det er mange kvinner som får påvist høygradige celleforandringer, og kun en tredjedel av dem som kommer til å utvikle kreft hvis man ikke behandler. For de høygradige celleforandringer som utvikler seg til kreft, tar det oftest 10-30 år. Det er derfor det lønner seg å ta gjentatte celleprøver hvert tredje år for å finne høygradige celleforandringer som kan behandles før de utvikler seg til kreft. Når det er sagt er det viktig å presisere at har man symptomer, skal en absolutt bli tatt på alvor, sier Tropé.

 

 

Undersøkt i tidlig alder

Ingrid Kristine Sylte følte hun ble tatt på alvor. Hun dro til legen da hun var 17 år gammel på grunn av store smerter under menstruasjonen. Det ble blant annet tatt en celleprøve.

 

Jeg fikk påvist at jeg hadde HPV-viruset og celleforandringer. Men det var ikke noe farlig ved det. Det finnes mange former for HPV-viruset. Jeg hadde det i form av en kjønnssykdom. Jeg fikk behandling for dette, og det gav seg. Fortsatt tar jeg rutineprøve hvert tredje år for å sjekke at alt er i orden, forteller Sylte.

 

michelle_kleveland_1

 

Nasjonalt tiltak

Fra og med 1. November 2016 ble tilbudet om gratis HPV-vaksine innført for jenter født i 1991 eller senere. Tilbudet gjelder i to år fremover, og har vist seg å være svært populært.

 

– Vi har allerede satt i overkant av 600 doser. Det er vi fornøyd med. Det er alltid svært mange jenter innom de dagene vi setter sprøyten; hver første mandag i måneden, forteller helsesøster Ann-Elin Overvold Lillebø.

 

Julie Støyle (22) og Ina Skranefjell (22) er blant de unge kvinnene som velger å benytte seg av tilbudet.

 

– Jeg ønsker å holde meg frisk. Jeg synes det er utrolig bra at vi får mulighet til å ta denne sprøyten gratis, sier Støyle.

 

Skranefjell er enig.

 

– Det er viktig for meg å ta denne sprøyten. Vi har hatt livmorhalskreft i min familie tidligere, så det føles ekstra nært. Jeg setter pris på et slikt tilbud, for jeg vet ikke om jeg hadde hatt mulighet til å ta den som student hvis den ikke var gratis, forteller hun.

 

Ameli Tropé presiserer at det er viktig å ta celleprøven selv om man har tatt vaksinen.

 

– Denne vaksinen gir god effekt, men til tross for dette beskytter ikke vaksinen mot alle HPV-typer som kan gi kreft, forklarer gynekologen.

 

 

michelle_kleveland_3

 

Mor og far fikk beskjed

13. november 2015 fikk Hedvig beskjeden om at hun hadde kreft. Hun klarte da ikke å ta det innover seg. Hun ringte mor og far. De tok det med fatning.

 

– Da jeg fikk vite at jeg hadde en kul på livmorhalsen slo tanken om at det kunne være kreft meg. Men siden de ikke sa noe der og da ville jeg ikke ta sorgene på forskudd. Jeg prøvde å normalisere det så mye som mulig, forteller Heitmann.

 

Familien var sterk og støttet henne. De lovet henne at hun skulle bli overført til Radiumhospitalet i Oslo. Det ble hun.

 

En varig frykt

Hedvig skulle egentlig på utveksling til Nederland. Men høsten 2016 ble ikke slik hun hadde planlagt.

 

– Jeg dro til Oslo, og ble lagt inn på Radiumhospitalet. Mamma, pappa og bestevenninnen min var hos meg hele tiden. Bestevenninnen min flyttet nærmest inn på sykehuset sammen med meg. Kvelden før operasjonen lå jeg alene. Da gråt jeg. Det var på en måte ikke noe annet å gjøre. Jeg var jo redd, forteller hun.

7. januar var hun operert og friskmeldt.

 

– Etter operasjonen levde jeg et relativt normalt liv. Jeg var hjemme, slappet av og jobbet litt. Jeg var også på mange rutinesjekker. Jeg levde kun med kreft i to måneder og jeg er takknemlig for at jeg merket så lite til det som jeg gjorde, fysisk sett. Jeg slapp cellegift og jeg hadde ikke vondt før etter operasjonen. Men jeg tenker ofte på hva som kunne ha skjedd hvis jeg ikke tok den celleprøven hos legen, og hvis de ikke hadde oppdaget kulen. Jeg lever et helt normalt liv i dag, men har jo et HPV-virus med høy risiko. Jeg vil alltid være redd for at kreften skal komme tilbake, avslutter hun.


Har du sett disse sakene?