Kongene på den norske rockehaugen

De mener at å lage et nytt album er som selvskading. Før de skal på scenen er de så nervøse at de vil pisse på seg. Likevel rocker Oslo Ess inn i 2016 med turné og nytt album, «Konge uten ei krone».

 

I en nedslitt sofa på pauserommet på Rokken sitter de. Vokalist Aasmund Lande reiser seg brått opp. Han må stå på grunn av en ryggskade som ble slått opp rett før turneen. Gutta fra det norske rockebandet Oslo Ess har en helt egen greie dem imellom. I sofaen sitter de og ser på hverandre og ler – det er som om de kommuniserer uten ord. Når jeg spør dem om hvordan de møttes, blander nostalgi seg i den gode stemninga.

– Vi møtte hverandre på Elm Street i Oslo, et sted som fostrer opp unge rockere, forteller bassist Knut Oscar Nymo.

– Gjorde! Gjorde!, legger Lande bestemt til.

Knut tar en slurk av den nyåpnede ølen og ser litt tomt ut i lufta og fortsetter.

– Det var legendarisk. Så ble det bare revet vekk, som et kakestykke. I Dronningens gate i Oslo, lå Elm Street, og nå er det bare en tom åpning der. Olav Thon tok det.

 

Sin egen lykkes smed

At de tre skulle bli til Oslo Ess, var fra starten av ingen selvfølgelighet. Alle startet hver for seg, med hvert sitt band. Det som skulle bringe dem sammen, var drømmen om å slå gjennom.

– Det er sånn med den bandgreia at flere og flere faller av. Så ble det oss som sto igjen, vi som ikke hadde noe annet liv. Siden vi var 13 år, har vi bare gått og venta på den dagen det skal skje. Man kan ikke reise bort eller dra i bursdager, fordi kanskje blir vi superstjerner i morra, forteller Knut.

Plutselig skjedde det. Oslo Ess kom i 2011 til Urørtfinalen, samme året slapp de debutalbumet sitt, som resulterte i en Spellemannnominasjon. I vinter slapp de et nytt album, «Konge uten en krone,» som har fått strålende kritikk. Albumet handler mye om å være sin egen lykkes smed, noe bandet selv mener er nøkkelen til deres suksess.

– Det var stas å komme til «Urørtfinalen», men den er glemt uka etter. Det året satsa vi 155 000 av våre egne penger på å spille inn plate. Året etter skulle vi sette norgesrekord i antall spilte konserter, så vi spilte 215 konserter på et år. Etter det la vi oss frivillig inn på Finnskogen rehabiliteringssenter. Det måtte til, ler Aasmund.

 

helenesolheim_osloess_10.04.16_4

Foto: Helene Solheim

 

Angst og selvskading

Aasmund må ta seg til ansiktet når han snakker om oppholdet på Finnskogen, og de to andre rødmer og ler litt nervøst av det han sier. Hører man på tekstene til Oslo Ess, om festing, frihet og alkohol, er det kanskje ikke så rart at en rehabilitering på et senter midt inni skogen måtte til. Er det virkelig liv så tøft som på plate?

– 85 prosent av det vi skriver om, kommer rett fra levra. Sangen «Finner ikke ord» handler om noe av det som kan være tøft med å være artist. Alle vi tre forbinder det å være i studio med en del angst. I studioet, på scenen – jeg blir alltid usikker på om vi er bra nok, sier Aasmund og ser ned i sofaen.

Knut nikker til Aasmund, og bryter inn i samtalen.

– Jeg synes det å være i studio er som å være på et altfor langt nachspiel, en form for viljestyrt selvskading, sier han litt oppgitt.

 

En dverg-ponny og et par fengselstrusler

Selv om det å drive med musikk har kostet mye i form av angst og nervøsitet, er det ingen tvil om at det ikke finnes noe annet liv for Oslo Ess. Reisen fra tre gutter på Elm street som ville synge på norsk, til der de er i dag har vært litt av en humpete tur. Der en dverg-ponny og aggressive innsatte i et høysikkerhetsfengsel er karakterer som har spilt en stor rolle i deres historie.

– Vi har fått hurtigruta til å stoppe, og blitt kasta i en celle på Finskebåten. Vi pleide også å be om en hund på raideren, som kunne ønske oss velkommen når vi kom til et nytt sted. I Sogndal, så hadde vi plutselig fått en dvergponny inn på spillestedet, også fikk vi en bøtte med gulrøtter som vi kunne mate den med, det var kult, forteller Knut.

– Vi har spilt i en del fengsler, og det er alltid interessant. Spesielt den gangen vi spilte i Ringerike fengsel. De gutta der har sittet inne i 20 år, og noen er ganske aggressive. Det er ofte en av dem som bestemmer over alle de andre fangene. Ingen kan klappe før han klapper. Da var det ganske anspent stemning, spesielt da vi sang om jenter, ler Aasmund.

 

Veien er målet

Når jeg spør om høydepunktet med karrieren er det akkurat som om bandet ikke skjønner hva jeg mener. De rister på skuldrene. I følge dem selv, vil det å nå målet med karrieren bety slutten på den.

– Det verste som kan skje er at vi blir fornøyde. Jeg brekker meg av tanken. Det er så mange artister som har falt fra fordi de leter etter en belønning etter alt slitet. Belønninga fikk vi da vi starta i 2007, gratulerer du spiller i band. Drømmen er, og vil alltid være, å være like inspirert som vi er nå, og at vi alltid vil noe mer.

 

 


Har du sett disse sakene?