KOLLEKTIVKATT

Dyrebeskyttelsen trenger fosterhjem for katter som venter på adopsjon. To voldastudenter valgte å stille opp da de savnet å ha kjæledyr. Nå passer de på katten Alf.

 

Å ha et dyr mens man studerer høres for mange ut som en dårlig idé. Det er dyrt, det er tidkrevende – og du binder deg potensielt i mange år fremover. Når livet som student er så ustabilt, hvordan skal du da kunne ta på deg ansvaret for et kjæledyr? For studentene Elisabeth Haughton og Susanne Meyer Tertnes ble Dyrebeskyttelsens fosterhjemsordning løsningen.

 

Må ikke tenke 18 år fram i tid

I stua hjemme hos Elisabeth og Susanne ligger Alf godt plassert i den grå lenestolen og slapper av. Det tar ikke lang tid fra jentene setter seg ned til han hopper opp til dem i sofaen for å kose. Bare tre måneder tidligere ble han funnet forlatt i en busk i Ålesund.

 

– Det virker som om han hadde hatt et godt hjem før han ble funnet. Han er veldig menneskevant og vil ha mye kos og omsorg, forteller Elisabeth.

 

Da jentene kom over en annonse hvor Dyrebeskyttelsen informerte om at de trengte fosterhjem, bestemte de seg raskt for å stille opp. Siden den gang har de huset elleve forskjellige fosterkatter.

 

– Vi har begge kjæledyr fra før hjemme, så det var litt kjedelig å bo i Volda uten dyr. Som student er det ikke så lett å binde seg og kjøpe en hund eller en katt, så å bli fosterhjem var en veldig fin løsning på det. Det som er så flott er at du har et kjæledyr, men du har ikke det fulle, langvarige ansvaret. Du må ikke tenke 18 år fram i tid, sier Elisabeth.

 

– Også er det veldig fint å kunne hjelpe en katt i en sårbar posisjon, selv om det ikke er permanent, sier Susanne.

 

_MG_3795_Sunniva_Tønsberg_Gaski

 

 

Alt tilrettelegges

Jentene erfarer at Dyrebeskyttelsen tilrettelegger så mye som mulig for fosterhjemmene.

 

– Den første gangen vi fikk katt kom de med kattebur, kattestativ, mat og så videre. Det var en liten startpakke, forklarer Elisabeth.

 

Jentene kjøper mat og kattesand selv, men understreker at det ikke er snakk om mye penger.

 

– Det er ikke mye i måneden altså. Vi kjøper billig kattesand og det går helt fint det, ler Elisabeth.

 

– Men dersom kattene har en spesiell kost får man mat av Dyrebeskyttelsen. Vi hadde for eksempel en katt med diabetes og da ble utgiftene for maten hans dekket, sier Susanne.

 

De forteller videre at det alltid tas hensyn til hvilke katter som blir plassert i hvilke hjem. Normalt sett skal fosterkattene være innekatter, men enkelte katter har større behov.

 
– Alf viste veldig at han ville være en utekatt. Dyrebeskyttelsen visste at vi hadde et bra uteområde her, så da fant de ut at han passet godt hos oss, sier Elisabeth.

 

– Men det er fortsatt fullt mulig å stille som fosterhjem selv om man ikke har mulighet til å ha katten ute.

 

_MG_3772_Sunniva_Tønsberg_Gaski

 

Økonomi aldri et hinder

Nestleder i Dyrebeskyttelsen Møre og Romsdal, Mathilde Skorpen, forteller at økonomi aldri skal være et hinder for å hjelpe et dyr som trenger det.

 

– Alt av veterinærutgifter blir dekket av oss. Vi har utstyr vi får donert til oss og dette deles ut til de fosterhjemmene som trenger det. Når det gjelder mat og sand står i hovedsak fosterhjemmene for det selv, men vi går inn og dekker det i tilfeller hvor det er snakk om mange katter eller dårlig råd, sier Skorpen.

 

Hun forteller videre at Dyrebeskyttelsen Møre og Romsdal i snitt får inn 300 katter årlig. Alt drives på frivillig basis, og lokalavdelingen har ingen egne lokaler til disposisjon.

 

– Vi er derfor helt avhengige av at folk stiller opp som fosterhjem, sier Skorpen.

 

Bra for studenter

Utallige studier peker på at kjæledyr kan bidra til å redusere stress hos mennesker. Universiteter i hele verden arrangerer dager hvor studenter kan komme og kose med dyr, gjerne før eksamen. Da det ble arrangert en klappedag med hunder på NTNU i 2016 sto flere hundre studenter på ventelisten for å få kose med hundene. I storbyene har det blitt mer og mer vanlig med såkalte «kollektivkatter» hvor studenter deler ansvaret for fosterkatter i kollektivene sine. Elisabeth og Susanne håper nå at voldastudenter kan få samme utbytte ved å være fosterhjem for katter.

 

 

Ulike behov

Alle kattene er ulike og noen trenger mer omsorg enn andre. For Alf tok det ikke mer enn to minutter før han hoppet ut av buret og begynte å utforske, mens for andre kan det ta litt lengre tid.

 

– Veldig mange av kattene kan gå og gjemme seg under senga i noen timer før de tør å komme ut, men det er helt normalt. De kommer seg etter hvert, forsikrer Elisabeth.

 

En annen ting du må være forberedt på er å si farvel.

 

– Åh, det er så trist!, utbryter Susanne.

 

– Det er litt bittersøtt, fortsetter Elisabeth. – Selv om det er leit å si ha det, så vet du jo at det er midlertidig og at det bare er bra at de endelig får et permanent hjem.

 

Oppfordringen fra jentene er likevel helt klar: – Bli fosterhjem!

 

 


Har du sett disse sakene?