Klamt, klissete og kleint

PÅ RUNDGANG: Tirsdag kveld var det klart for speed-dating på Rokken. FOTO: Stian Raa

Roser er røde, fioler er blå. Journalisten er singel, så på speed-date hun må gå. 
Av Julie Wentzel Frøland

”Everything I do, I do it for you” synger Bryan Adams fra anlegget. Bordene er dekket med rosa servietter, stearinlys og roseblader. Det er dagen ingen vil tilbringe alene, selveste valentinsdagen. Overraskende mange har trosset snø og slaps, og funnet veien til Rokken, for lokalene er stappfulle. Fnisende jentegjenger i sofahjørnet speider rommet etter godsaker. Leppebiting, blikkontakt og dype utrigninger er stikkord. Jepp, nå er det speed-dating.

Første bord. Første glass vin. Første date. Foran meg på står en skål med lovehearts, noen blanke ark til utveksling av telefonnummer, og en bunke samtalekort, en nødløsning om alt annet går i stå. Som undercover journalister flest, skjuler jeg notatblokk og penn under bordet. Sjekketriksene er pugget, sjarmen er slått på, og jeg er klar for å oppdage Voldas hittil ukjente herremenn.

– Hei, sier han, og presenterer seg. Det er så høylytt i rommet at han nesten må rope for at jeg skal høre. Jeg svarer hva jeg heter, og later som om jeg ikke vet at han bare kan lese det på navnelappen jeg fikk utdelt i døren. Dette begynner overraskende smertefritt. Vi beveger oss på trygt land, studieretning, opprinnelse, fremtidsplaner og alt det andre obligatoriske en alltid må gjennom, men egentlig ikke bryr seg nevneverdig om. VEKA kommer også opp, som en lokal festival seg hør og bør. Men det er begrenset hvor lenge det er gøy å snakke om at Vaular er kul og at Maggio er svensk, og etterhvert tar han opp et samtalekort.

– Hvis du kunne vært hvilken som helst kjendis, hvem ville det vært? spør han.
– Beyonce.
– Hvorfor Beyonce?
– Øh. Jeg vet ikke. Hun er rik og vakker. Enn du? parer jeg.
– Brad Pitt. Hvem vil ikke være Brad Pitt?
– Vil ikke du være Brad Pitt?
– Jo, jeg vil være Brad Pitt.
– Åja.

Og dermed halter samtalen videre inn på kjendiser som er gift eller skilt eller gravid eller utro eller hva nå de driver med der borte. Jeg sier at jeg tror Brangelina har slått opp, selv om jeg egentlig ikke har peiling. Vi er begge enig i at det ville i så fall vært trist.

Det ringer i bjellen, og jeg flytter meg videre til neste bord. Personen ovenfor meg er slettes ikke en herremann, men en søt, ung kvinne. Jeg vil ikke bli ansett som trangsynt eller noe, så jeg setter meg ned og prater. Vi ler lett av situasjonen, men utveksler ingen telefonnummer. Det er ikke jenter vi er her for å møte, og det er tydelig. Hun speider lengselsfullt over på neste bord, der en kjekk kar flørter med sin midlertidige partner. Jeg føler meg litt ignorert.

Ny bjelle, nytt bord. Nytt glass vin. Ny jente. Jeg er allerede lei av å si at jeg går journalistikk. Attpåtil må jeg si det dobbelt opp hver gang, alle tror jeg sier ”musikk”. Det er i slike stunder jeg skulle gått PR. Mye kortere å si.

Jeg har så vidt satt meg ned ved bordet til en ny herremann før han serverer kveldens enkleste, men muligens beste sjekketriks: Er du singel? Jeg svarer at jeg selvsagt er singel ettersom jeg er på speed-dating, men han er ennå ikke helt overbevist.

– Dere jenter er altfor dårlige til å vise hva dere vil. Dere sender ut signaler i tide og utide, uten egentlig å mene noe med det. Det kan bli litt problematisk. Vi gutter klarer jo ikke å tolke dere. Det er derfor det er så greit med speed-dating, for her vet alle hva en vil, forteller han.

Ærlig talt er jeg ikke uenig i hans beskrivelse, men jeg nekter å innrømme det. Jeg er tross alt Beyonce i kveld, og jenter styrer verden. I stedet svarer jeg noen harde ord om dumme gutter og mannssjåvinisme, før bjellen nok en gang ringer og jeg må bevege meg.

Etter et par glass vin, to herrer jeg mener å ha hilst på før, og en som påsto jeg lignet på min tante, kommer det igjen flere kvinnelige partnere på rad. Jeg begynner å sette pris på jente-datene. En kan slappe av magen, trekke inn puppene og sladre om hvordan kvelden så langt har gått. En av dem plukker en loveheart fra skålen og gir den til naboherren, som egentlig er opptatt med sin egen date. Han takker høflig, men fortsetter å snakke med sin utvalgte. Oppmerksomheten rettes mot meg igjen.

­– Han går på idrett, skjønner du, så han har mange kjekke venner, hvisker hun. Vi fniser, og jeg gjør meg en mental notis om å henge mer med idrettsfolk. Det finnes ikke noe bedre en muskuløse menn.

Jeg setter meg på et nytt bord, og sannelig er det ikke dagens første date jeg møter igjen. Jeg spør ham hvordan runden har gått.

– Det er veldig mange hyggelige mennesker her, men noen er litt for sjenerte. Vi har bare to minutter på å bli kjent, og da må vi jo utnytte det til det fulle, sier han.

Han understreker at selv om en kanskje ikke får seg en kjæreste av å delta på slike arrangementer, får en i hvert fall nye bekjentskaper.

– Nå har jeg flere jeg kan si hei til på skolen. Det er alltid gøy med nye venner.

Omsider ringer bjellen for siste gang, og datingen er offisielt over. jeg forlater rokken alene, med noen nye kontakter på telefonen, og en haug halvkleine nye bekjentskaper. Det blir nok ingen soving i skje for meg på valentinsdagen i år heller. Men til alle dere single, det er ingen grunn til å deppe. Nå er det VEKA, og da kan alt skje.


Har du sett disse sakene?