Klær, sexkjøp og sparte penger

ØKONOMI: – De årene hvor jeg anså det som flaut å bli sett i min brors gamle bukser er over og forbi. Illustrasjon: Hanika Kotlarova

«En skulde aldrig ha sine bedste bukser på, når en er ude og strider for frihed og sandhed.» – Henrik Ibsen
av Petter Fløttum

En utvasket, værbitt anorakk fra 70-tallet og bukser min bror ikke lenger vil ha. Noe kaller dette hipster. Jeg kaller det økonomisk. Klær er forbruksvarer, og som med andre forbruksvarer, kreves det fra tid til annen påfyll og utbytting. De urbane bymenneskene blant oss har ingen problemer med dette. De bor en rask t-bane- eller busstur unna et rikt utvalg av det nyeste, mest trendy. Og dyreste. Klær er en dyr forbruksvare.

Vi landsens sjeler som har søkt tilflukt i Volda derimot, vi må reise langt om lenge og lenger enn langt for å kjøpe nytt. Det finnes riktignok en og annen klesbutikk også her, men de dekker kun basisbehovene. Sokker, boksere og andre nødvendigheter finnes. Skal man derimot ha noe mer, noe nyere, noe spesielt, da strekker ikke Kle & Kaffi helt til.

Misforstå meg rett, det finnes selvfølgelig muligheter. Internettet, det gode, glade internettet tilbyr muligheter. Mange muligheter. Jeg har hørt dem som klager sin nød over alle pengene som sendes til dette Internettet i håp om at ett og annet plagg finner veien til postkassen i retur. Jeg ser ikke dette problemet. Jeg har også benyttet meg av Internettet, men i liten grad. Heldigvis. Derfor velger jeg helt og holdent å se bort i fra denne karakterbristen, da jeg selv ikke har den.

Nei, det finnes andre, billigere måter å skaffe seg tøy på. Man kan for eksempel ha en storebror. Jeg har ikke noe i mot å arve klær. De årene hvor jeg anså det som flaut å bli sett i min brors gamle bukser er over og forbi.

Som en vis mann eller kvinne muligens sa i anledning innførelsen av sexkjøpsloven: «Hvorfor betale i dyre dommer for noe man kan få gratis?» Når jeg besøker min bror hinter jeg til hans forlovede at det klesskapet deres, det ser da vitterlig ganske så overfylt ut. Han må rydde og gi plass, jeg får det han ikke trenger lenger.

Også jeg tar av og til meg selv i å titte inn i skapet og tenke at det er plass til litt mer. Det er alltid plass til litt mer. Så ser jeg ned i lommeboken. Der er det også plass til mer. Mye mer. Man må velge, skal man tro det danske ordtaket: «Moten skal følges om vi så blir brødløse.» Jeg er glad i mitt daglige brød. For glad til å bry meg med at buksene har blitt båret av noen andre, at t-skjorten har krympet etter år med vask, og at den strammer litt for meget over magen.

At de pengene jeg sparer på det manglende butikkutvalget i Volda, stort sett går til fast og flytende brød, altså øl, som igjen gjør at t-skjorten strammer litt ekstra, det får så være. Man kan uansett aldri spise sko, men man kan til nød gjøre tøfler av brød.


Har du sett disse sakene?