Kabal fra Kabul

I Afghanistan: Filmene ble til ved hjelp av håndholdt Kamera. Foto: Anders Sømme Hammer


 

Afghanistan sitter med et ufortjent pokerfjes etter tiår med krig. Journalist Anders Sømme Hammer forsøker i disse dager å løse kabalen med sine ”Kabulkort”. Snart spilles de i Volda.

– Det er vanskelig å forklare, men jeg er veldig glad! Det er så mange hyggelige folk her som har så mye godt å si om det vi har laget, sier en entusiastisk Sadaf Fetrat. Vi har entret restaurant «Alfred» på Nobels fredssenter og slår oss ned ved et sentralt bord midt i lokalet. Om det er nærheten til utgangene som ligger bak bordvalget, vites ikke, men etter fem år med bostedsadresse i et av verdens farligste konfliktområder, er det naturlig at dagens vert er på vakt. Ved bordet analyserer Anders Sømme Hammer situasjonen videre, og bestiller en-to-tre Farris. Han ser et øyeblikk på Peikestokkens utsendte, før den fjerde påføres bestillingen. Det er viktig å ta vare på unge journalister, når de enda er glade i jobben sin.

Eksperter i team
Til bords sitter filmskaper Christoffer Næss. Han står bak Global Video Letters og har laget dokumentarfilmer verden over. Den 19-årige Afghanske musikkstudenten Sadaf er i ferd med å innta stolen like til høyre. Hun og flere venninner har sammen filmet dokumentarserien Kabulkortene. Etter at hun landet i Norge har hun vært på NRK, blitt behørig intervjuet av norsk presse, og til slutt vært vertinne på sin egen utstilling i hjertet av Oslo. Selv er Hammer en av Norges mest kjente frilansjournalister, og som Universitas så fint skriver det: «Innehaver av det frieste ord som var å oppdrive i 2011».

– Prosjektet startet i to ender. For noen år tilbake bodde jeg i en favela i Brasil, som Christoffer faktisk hadde bodd i tidligere. Jeg så noen filmer han hadde laget derfra, sier Hammer.

Tilbake i Afghanistan så Hammer filmer fra et lignende prosjekt Næss hadde gjennomført i India, og tok kontakt. Via Hammers nettside, ”Afghanistanbloggen”, har man de siste månedene kunne følge hverdagen til blant annet Nargis, Sahar og Sadaf i Kabul gjennom dokumentarserien Kabulkortene.

– Jeg ville gjennomføre et slikt prosjekt i Afghanistan. Det førte til at Nargis inviterte venninnene Sahar og Sadaf, og vi hadde en workshop med Christoffer i Kabul i juni i fjor. Som journalist er det viktig å velge det beste formatet for historien du ønsker å fortelle. I denne settingen ville det være vanskelig å fortelle historien på noen annen måte enn ved hjelp av håndholdt kamera. Det er noe av det jeg liker best med dette prosjektet – det er personlig historiefortelling, hvor du kommer veldig tett på folk, sier Hammer.

Kontrast til mediene
Det er fullt hus under åpningsarrangementet til utstillingen I Afghanistan. Etter sitt foredrag om Afghanske kulturminner finner museumsdirektør ved NTNU, Axel Christophersen, litt tid til Peikestokken. Han er også fornøyd med utstillingen på fredssenteret.

– Utstillingen er fantastisk! Det er flott å bruke bilder og ord for å få fram andre sider av Afghanistan enn de vi til daglig blir konfrontert med gjennom mediene. Det blir en ”clash” mellom det du har i hodet ditt av bilder, innsikt og forståelse av Afghanistan, og et medieskapt bilde som bare fokuserer på krig, nød og fattigdom, sier Christophersen.

Kabulkortene har også tråkket opp en ny rute for denne typen prosjekter, ved å gå direkte fra blogg til utstilling. Hammer ser mange fordeler med å jobbe med en kurator fremfor en redaktør.

– Det er også et av problemene med norske medier i dag – det kan fort bli kjedelig. Man ser de samme historiene, og den samme historiefortellingen igjen og igjen. Forskjellen er stor ved å ha Sadaf som reporter, framfor en utenrikskorrespondent som gir en live-rapport fra Kabul. De kan ikke fortelle historiene på samme måte, forklarer Hammer.

Saken fortsetter under bildet.

I Oslo: Christoffer Næss, Sadaf Fetrat og Anders Sømme Hammer på utstillingen "I Afghanistan". Foto: Ståle Grut

Til ungdommen
Han har også rikelig med tips til kommende journalister, og øser av egen arbeidserfaring.

– Ikke bli deprimert om du ikke liker jobben din. Slutt heller, og gjør noe annet i stedet. Jeg jobbet som journalist samtidig med studiene, og hadde et klart bilde av hvordan ting skulle foregå. Da jeg begynte som journalist på heltid ble jeg veldig skuffa, og likte det ikke. Det var forutsigbart, stort tidspress og ofte visste du hvordan saken din kom til å se ut før du intervjuet folk. Det er problemet, og det er ikke journalistikk som jeg trodde det ville være, forteller Hammer.
Hammer ville ut å møte folk og lære dem å kjenne – det er faktisk en mulighet. Han synes det er trist når unge journalister starter i jobb, og alt de møter er en gjeng med eldre utbrente folk som aldri smiler. Hammer kan tenke på flere, men bedyrer at det aldri vil bli han.

– Du må ikke bli en av dem, ler Hammer.
– Jeg kommer ikke til å sitte der i tjue år og ha en jobb jeg mistrives i. Nyheter kan produseres på samlebånd, og du kan sitte dag ut og dag inn uten å involvere deg i noen historier. Det er ikke journalistikk – eller kanskje – men det er ikke noe for meg.

Hjemme igjen
Hammer er glad for å være tilbake i Norge. Med noen dagers feiring, og besøk fra Kabul, er han åpenbart veldig fornøyd. Man kan lett skimte gløden når han forteller om Kabulkortene.

– Dette er en av de beste opplevelsene jeg har hatt i løpet av de fem siste årene. Jeg har dekket så mange triste historier, og sett så mange fryktelige ting i løpet av årene jeg har bodd i Afghanistan. Som krigsjournalist kan du føle deg som et rovdyr som profiterer på død og fordervelse – det er en forferdelig følelse, som ikke slipper taket, sier han.

Afghansk virkelighet
I kontrast til dette står Kabulkortene som en bauta av optimisme, og etter utstillingen i Oslo tar de turen over fjellene for sin festivaldebut hos Den Norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda. Det var den første festivalen Hammer og Næss søkte om å få delta på med prosjektet.

Hammer ser på Sadaf, og skryter av talentet til den unge filmmakeren. Han mener det bør være mulig å jobbe i konfliktområder og fortelle andre historier. Han er glad for å kunne jobbe med jentenes arbeid for å bedre Afghanistan, det Afghanske samfunnet og kvinners rettigheter. Det har også vært triste perioder i arbeidet, noe Sadaf bekrefter med et kort nikk mot Hammer.

– Det er den Afghanske virkeligheten. Det er både glede og sorg, dessverre mye av det siste. Men folk vil gjerne være lykkelige, og ha det bra sammen. Alt for mange har sett krigen i Afghanistan. Nå er det på tide de får vite at det Afghanske folket også er glade, sier Sadaf.
Hun er glad for samarbeidet med Næss og Hammer, og at folk nå kan få bedre forståelse av befolkningens situasjonen i Afghanistan – og glede seg med dem.

– Å jobbe med film var nytt for meg, men det var artig og lærerikt. Jeg vet ikke hvor mange år jeg kommer til å være i live, men jeg skal være glad og gjøre noe bra all tid jeg har i denne verden, sier Sadaf.


Har du sett disse sakene?