Ikke la VSI dø!

En sen onsdag i oktober trasker jeg entusiastisk inn i idrettsbygget. Full av energi som må ut av kroppen: Rastløshet som har hopet seg opp i alle bein og ledd gjennom en lang og tøff skoledag. Gjennom den lange korridoren, opp trappa og inn i den beskjedne hallen der håndballklister og svette fyller den ellers trange lufta. Dagens store høydepunkt!

 

Luft er også det eneste som befinner seg i hallen denne høstkvelden. Bortsett fra den litt vel entusiastiske og naive gutten som trodde det skulle bli fotball i regi av studentidretten i kveld. Hvor tok alle veien? For 250 kroner semesteret er det neppe pengene som skremmer bort folket. Det er for øvrig ikke det at jeg har enorme forventninger til at alle studenter skal spille fotball. Volda er neppe stedet du husker for alle gangene du svettet og pustet tungt. Hvis man ser bort i fra alle gangene du har ligget bøyd over porselenet etter en i utgangspunktet ydmyk onsdagskviss på Rokken. Men VSI handler ikke om å piple ut noen svettedråper ekstra eller kunne dra på Naustet senere på dagen fordi man har god samvittighet etter å ha trent. Tvert i mot – det handler om å ha det gøy.

 

Ja, jeg sa det. Alle klisjéers mor. Men det som er med klisjéer, er at de i tillegg til å være hyppig brukt på jenters insta-bilder også til syvende og sist er sanne. Jeg har vært i hallen med tre stykker, fem stykker, 12 stykker og 35 stykker. Jeg har sett de mest utrolige kulemager, de spinkleste jenter, utvekslingsstudenter med enorme ballferdigheter (som jeg mistenker kommer fra asylmottaket nedi gata) og godt voksne mennesker som prøver å løse midtlivskrisa ved å møte opp til studentfotball. Alt med varierende hell. Samtlige har uansett til felles at de jakter halvannen time med moro. Utvalget av mennesker på VSI er like variert som været på Sunnmøre. Den eneste forskjellen er at for førstnevntes del er det en positiv variasjon.

 

Jeg skal ikke komme og si at studentmiljøet i Volda hadde blitt så mye dårligere uten VSI. Men når folket møter opp, ja da skal du være enten sosialt tilbakeholden eller FpU-medlem for ikke å få deg et par-tre venner i hallen. Mer eller mindre alle kan trives med litt ukentlig innebandy, fotball, håndball, volleyball eller svømming. Og det er nettopp derfor jeg henvender meg til dere nye studenter her i Volda. For jeg vet at denne utgaven av Peikestokken vil ligge pent framme til dere når dere begynner her i august. Og når dere leser dette, sittende med enorm bakrus fra fadderveka og fire uleste meldinger fra gårsdagens daukjøtt du dro med deg hjem, så har jeg én oppfordring til dere: VSI er noe av det beste i Volda. Og du vil angre om du ikke i det minste gir det et forsøk.

 

Etter en halvtime fotballsparking med min gode venn ribbeveggen, slår jeg fast at det får være nok for i dag. Ekkoet klanger fra skoene under det høye taket i hallen, mens tankene vandrer til de gangene 30 blide sjeler ramlet inn døra, klare for en morsom økt. Måtte de dagene returnere. Jeg kunne henvendt meg til hvem som helst for å få flere tilbake på VSI: Johann Roppen, studentsamskipnaden, Jørgen Amdam, Betel-mannen. Sannheten er derimot at det er ingen studentidrett uten studenter. Så vær så snill, kjære medstudenter og dere nye ferske elever – ikke la tilbudet dø!

 

 


Har du sett disse sakene?