I et avstandsforhold med Israel

Fra journaliststudenten Johanna Magdalena Husebye var åtte år har hun pendlet frem og tilbake til landet som står i sentrum av medias søkelys. I løpet av elleve turer til Israel har hun fått et innblikk i en hverdag med bomberom og gassmasker, kaféer og strender.

Brannalarmen ringer. Johanna Magdalena er åtte år og i et fremmed land. Hun går på en skole hvor alle snakker hebraisk. De stiller seg to og to i rekker, slik hun har lært hjemme i Norge. Så går de ned i kjelleren til et rom uten vindu. Noen av barna leker en klappelek, mens andre er helt stille. Hun skjønner ikke hvorfor brannalarmen tar så lang tid. Det gjorde den aldri i Norge.

—  Da jeg kom hjem fortalte jeg mamma at brannalarmen hadde ringt. Hun poengterte aldri at det var noe annet, men jeg vet jo nå at det var en bombealarm.

Bakvendte bøker

Det første oppholdet varte i ett år. Farens forskningsjobb gav familien på åtte (senere ni) muligheten til å oppleve et nytt land. Slik gikk det til at hele familien flyttet til Rehovot, en by to mil sør for Tel Aviv. Men i en alder av åtte er det mye man ikke skjønner. Johanna Magdalena ble fortalt at det var konflikt i Israel. Hun forteller at for henne innebar dette ikke stort mer enn to parter som var uenige og som sloss. I starten var alt bare gøy og spennende, men med årene kom redselen og den økende forståelsen. Noen ting var det likevel viktig at hun forstod fra starten av. Så hun en soldat, skulle hun ikke være redd. Journaliststudenten smiler når hun forteller om denne første tiden.

—  Som barn var jeg alltid rampete. Nå var det viktig at jeg forstod alvoret, slik at jeg adlød voksne i situasjoner hvor det ikke var rom for ulydighet. For eksempel når jeg kunne ta av meg gassmasken eller ikke, i situasjoner hvor det kunne gjelde liv og død.

I begynnelsen var Johanna Magdalena veldig ensom. Ingen av barna ville leke med henne, alt foregikk på hebraisk og bøkene var bakvendt. Hun brukte mesteparten av timene på å tegne, og i friminuttene lagde hun paradis for seg selv av kritt hun hadde stjålet fra tavlen. Etter hvert som hun lærte språket, kom også vennene.

«Jeg blir redd for vennene mine når jeg hører at konflikten er intens. Jeg skulle ønske jeg kunne være der med dem.»

I dag er mange av Johanna Magdalenas nærmeste venner fra Israel. Da blir det viktig å holde kontakten. Når konflikten er på sitt verste er det vanskelig for henne å være i Norge. Mange ganger ønsker hun at hun kunne være der sammen med vennene. I Israel må alle ungdommer over 18 år i militæret. Jenter må tjenestegjøre i to år, mens guttene må gjøre det i tre. Alle vennene hennes er derfor soldater nå.

— Jeg blir redd for vennene mine når jeg hører at konflikten er intens. Da skulle jeg ønske jeg kunne være der med dem, jeg føler meg så hjelpeløs når jeg sitter her hjemme i Norge.

Fra strand til bomberom

Konfliktnivået har vært varierende på de mange turene. Når Johanna Magdalena snakker om Israel, hopper hun fra strender til bomberom på få sekunder. Innimellom snakker hun som om hun har vært på en sydentur, like etter dukker ord som «maskingevær» opp. Hun forteller at hun og vennene måler sikkerheten ut ifra om det er metalldetektorer utenfor matbutikkene eller ikke. Når det er utrygt, holder de seg unna kjøpesentre, konserter og andre steder hvor det er mange mennesker. Familien hennes er dessuten ekstra påpasselige og tar for eksempel aldri buss, i tilfelle selvmordsbombere eller opptøyer. Likevel understreker hun at de vanligvis ikke merker så mye til konflikten.

— Jeg går ofte på kafé med vennegjengen min. Vi drar også på kjøpesentre, kino og bowling. Det er veldig populært å dra på stranden. Mange familier samles der for å spise sammen, ungdommen møtes for å feste og overnatte i telt.

I Israel har man et annerledes forhold til sikkerhet enn i Norge. Skolen Johanna Magdalena gikk på da hun var åtte, var omringet av høye gjerder, og i et høyt tårn oppholdt vaktene seg. Skulle man til tannlegen måtte man avtale med vaktene om å åpne porten, forteller hun. Og på skoleturer hadde de alltid med seg to soldater med maskingevær.

I dag har venninnene hennes kurs i bruk av maskingevær. Hun sier at folk flest har våpen, og at det er vanlig å gå med kniv eller pistol i lommen.

— Jeg blir av og til redd av å tenke på at folk bærer våpen. Samtidig vet jeg at det er for beskyttelse, ikke til angrep. På mange måter er det betryggende i tilfelle noe skulle skje. Hadde jeg møtt noen med pistol på gaten i Norge, hadde jeg derimot blitt redd.

Etter hvert lærte Johanna Magdalena at bomberommene er en del av den israelske hverdagen. Hun forteller at de fleste familier har sitt eget bomberom. Noen innreder dem med gardiner og tepper, og oppbevarer leker og kjeks til ungene. Man tilbringer mye tid der, og da blir det viktig å ha det koselig. I perioder hvor konflikten er intens, er det vanlig å la ungene sove der. Da slipper foreldrene å bryte ungenes nattesøvn for å bære dem til bomberommet.

Tanker om fremtiden

Mange år inn og ut av Israel har unektelig gitt Johanna Magdalena noen tanker om konflikten. Slik hun ser det er den eldre generasjonen mer positive til at det vil bli en løsning i fremtiden. De unge er derimot mer negative. Mange av vennene hennes synes det er vanskelig å tenke på fremtiden, og tanken på å få barn er for mange problematisk. Mange har mistet venner i militær tjeneste, og ønsker ikke å oppleve det samme med sine egne barn.

Johanna Magdalena håper på en løsning hvor både israelere og palestinere kan leve side om side i fred. Hun understreker at begge parter har like stor rett til landet. Samtidig er det viktig for henne at Israel får fortsette å være en jødisk stat siden dette ikke eksisterer noe annet sted i verden. Hun mener media sin vinkling av konflikten er lite objektiv, og at informasjonen ofte er mangelfull.

«Jeg skulle ønske at man av og til fikk se de gode tingene som skjer, at det faktisk finnes palestinere og israelere som gifter seg.»

— Ofte står det bare at «nå bomber de», uten at man får vite noe mer om bakgrunnen for angrepet. Jeg føler jeg må dobbeltsjekke mye, og lete etter mer informasjon på egen hånd. Dessuten skulle jeg ønske at man av og til fikk se de gode tingene som skjer, at det faktisk finnes palestinere og israelere som gifter seg.

Drømmen hennes er å bli utenrikskorrespondent i Israel. Hun har allerede begynt å samle kilder med tanke på dette. Dessuten har hun planer om å lære seg hebraisk og å skaffe seg israelsk statsborgerskap i tillegg til det norske. Nå gleder hun seg veldig til sitt neste opphold i Israel.

— Jeg gleder meg til å gå inn i den lille Israel-boblen igjen. Jeg savner å høre hebraisk rundt meg, og jeg savner varmen. I år får vi med oss løvhyttefesten, Sukkót (jødisk høytid til minne om israelittenes opphold i ørkenen etter flukten fra Egypt, journ.anm.). Mest av alt gleder jeg meg til å møte vennene mine igjen, og få oppdateringer om hva som har hendt. Jeg vil gjerne vise at jeg støtter dem. De fleste reagerer på at jeg ikke er redd for å reise nedover, men jeg klarer ikke å være redd på forhånd. Hvis bombealarmene går der nede derimot, da blir jeg redd.

Når denne artikkelen kommer på trykk er Johanna Magdalena tilbake i Israel. Der skal hun være i to uker.

Her kan du se noen av hennes private bilder fra oppholdene i Israel.


Har du sett disse sakene?