Honningbarna flyter tykt på scenen

La alarmene gå, la det ringe, for Honningbarna gjør alt for at rock ’n roll ikke skal bli klisjé.

 

Det er heftig, ukontrollert og høylytt. Lite minner om den samme søte nektaren biene samler opp fra blomstene når punkerne entrer scenegulvet med tung gitar og klassisk cello, men symbiosen av dette sprer seg lett ut til publikummet og sprenger energiskalaen. På scenen har de et aggressivt uttrykk, men vil aller helst ha det gøy sammen. Fem gutter står bak punkrockbandet som i 2015 ble kåret til «årets beste liveband» under P3 Gull, men de har ingen klar oppskrift på hva som må til. For dette bandet er det et ord som står igjen med store bokstaver: solidaritet.

– Vi har ingen klar kodeks på hva Honningbarna er. Honningbarna er å leve, tenke og gjøre, men det aller viktigste er at vi har det gøy sammen, forteller vokalist Edvard Valberg, mens de resterende bandmedlemmene nikker synkront.

Videre forteller han at det er på bakgrunn av ting de opplever sammen som er utgangspunktet for hva Honningbarna er i dag. De henter inspirasjon fra hverdagslivet, samfunnsproblemer og ting som irriterer dem. Alt dette samler de sammen til en eksplosjon som blir kastet ut til publikum. Ifølge guttene kan publikummet på denne måten få kjenne på energien musikken gir, der er det lov å være forbanna. Likevel påpeker de at man samtidig skal ha det gøy, for politisk moralisering kan noen andre ta seg av.

– Vår oppgave er ikke å være noen «raddiser» som skal moralisere, og si hva publikummer skal mene. Det kan være og er jo for så vidt Gatas Parlament sin oppgave, forklarer guttene.

 

helenesolheim_honningbarna_26.04.16_18

Foto: Helene Solheim

 

Utemmet

Stagediving, headbanging og moshpiter er ikke ukjente fenomener på Honningbarnakonserter, det er heller mer en selvfølge, og ikke uten grunn. Vokalist Edvard Valberg og bandet ønsker å skape en konsertopplevelse som er utenom det vanlige. For disse guttene er det ideelle å kunne tenke utenfor boksen.

– Vi er egentlig bare lei av å stå rett opp og ned på konsert med ei øl i hånda og vite hva som skjer, sier trommeslager Nils Jørgen Nilsen.

De skildrer den typiske personlige historien som skal innlede til neste låt, og det er tydelig at dette er noe guttene misliker.

– Det er så velkalkulert hvordan alt skal foregå, ikke minst er det veldig kynisk, sier Edvard Valberg som ønsker «the end of calculation».

– Vi vil heller skape kompromissløse konsertopplevelser der det ikke er noen «masterplan» som står bak. Det skal være uforutsigbart der band og publikum er ukontrollerte, men sammen er vi kontrollerte, sier guttene.

 

helenesolheim_honningbarna_26.04.16_12

Foto: Helene Solheim

 

Gir publikum en smak av honning

I en kombinasjon av å skape kaos og liv på scenen, prøver Honningbarna å integrere seg med publikum. De er opptatte av at det ikke skal være forskjell på noen. Ut fra dette har de en ide om å lage en boble sammen med publikum, hvor alle er befinner seg i samme økosystem og alt er lov.

– Ingen skal føle at det er vi mot de, derfor kan folk hoppe opp på scenen, synge med oss og vi lar folk spille på instrumentene, sier trommis Nils Jørgen Nilsen.

Samtidig er det kristiansandsbaserte bandet opptatt av å gi publikum det de vil ha. De unge guttene tror det er dette som gjør at publikummet tør å danse så skoene ryker på konsert, og de mener det er lite som skal til for å skape slike situasjoner.

– Spør noen om vi kan spille en sang, så spiller vi den, vi prøver å holde et lavt nivå, som gjør situasjonen mer uforutsigbar, og det er så lite som skal til for å bli bedre, mener guttene.

 

helenesolheim_honningbarna_26.04.16_7

Foto: Helene Solheim

 

Påtatt å hate elektronisk musikk

Myten om at rockere ikke hører på populærmusikk som Kygo eller Justin Bieber, kan herved bli avskrevet. Guttene tror ikke at å høre på annen musikk enn rock, er en «guilty pleasure», men viktig for å kunne overleve som musikere.

– Det er ikke sånn at vi bare hører på en spesiell sjanger, og at alle rockere hater elektronisk musikk, det er påtatt, sier de og fortsetter.

For at rocken skal kunne overleve videre tror guttene at man heller burde bli inspirert av annen musikk, enn å bare leve i en egen boble. Ingen sjangere er forbudte.

– Uansett om det er pop, hiphop, eller noen som helst annen sjanger så er det viktig å vite hva som skjer der ute, hvis ikke er det ikke håp, sier Valberg som ikke har noe imot Carly Rae Jepsen og «Call me maybe».

 

 

 


Har du sett disse sakene?