Fortsatt en kamp å kjempe

På 70-tallet kjempet våre formødre med nebb og klør for kvinnesaken. I dag tar mange likestillingen mellom menn og kvinner for gitt.

Cubus-hjørnet i Volda sentrum er pyntet med blomster og duften av nystekte vafler ligger i lufta. Det er 8. mars 1975. 170 personer har møtt opp for å markere kvinnedagen. Ved bruk av sang og appeller kjemper kvinnene for barnehager, retten til abort og de ønsker flere kvinner ut i arbeid. Senere på kvelden møtes de til fest på samfunnshuset. I dag kan man ikke lenger høre de sterke kvinnene som roper «lik lønn for likt arbeid!» Er kvinnekampen ferdig kjempet?


Stille og snille studenter
Reidun Eide er ei bereist dame, noe hennes hjem bærer preg av. Masker fra land i alle verdensdeler titter ned på oss fra veggene. Hun har vært en aktiv og engasjert kvinneforkjemper helt siden 60-tallet. Nå syns hun det er på tide å trekke seg tilbake og la noen andre overta, men hun er redd det er litt for mye fjas blant dagens unge.

– Alle er så opptatt av å nå drømmer som bare handler om «å hoppe og danse, synge og sminke, blogge om seg og sitt liv». Det er greit nok det, men man bør se litt til siden hvilke andre ting som foregår, sier hun mens hun retter på et fargerikt skjerf som henger løst rundt halsen.

Hun forteller at hun synes studentene i Volda er for stille og snille, mens det på 70-tallet var et større engasjement. De viste seg mer i mediebildet og var aktive i kampen for likestilling.

– Folk tror at likestilling har kommet flytende på ei fjøl, og at ting blir bedre av seg selv. Det er som et hus, det må vedlikeholdes eller så forfaller det. Det er synd, for det har kostet en del for de som har gått foran og kjempet for alle rettighetene kvinner i Norge har i dag, sier hun.

 

Utdanning er essensielt
Dramastudent Anne Marta Hoslemo Myklebust er enig i at mange unge tar likestillingen for gitt, og tror flere av kvinnene som kjempet for deres rettigheter på 70-tallet er fortvila i dag. Samtidig tror hun de fleste jenter ser på det som en utfordring at det er så mange forventninger til hvordan de skal være og oppføre seg.

– Det er en god del ganger jeg ikke har kjent meg igjen i hva som er forventet av meg fra media, på skolen eller av andre jenter, sier hun mens hun prøver å løsne en floke i det lange, lyse håret.

Hun er kritisk til hvordan det blir lagt opp til at jenter skal være feminine og yndige.

– Vi skal helst ikke ha så mange sterke meninger og ta så stor plass. Selv om vi har kommet langt på vei, så er det fremdeles en god del ting igjen som ikke er helt bra, spesielt i andre land dessverre, forteller hun.

Hun poengterer at utdanning for kvinner er essensielt i et land for å oppnå likestilling.

–  I mange u-land får ikke kvinner ta utdanning. En stor grunn til at landet ikke klarer å bygge seg opp, er jo at halvparten av befolkningen sitter inne med et stort potensiale som ikke blir utnyttet, sier hun og rister på hodet.

Reidun har også engasjert seg i likestillingskampen i utlandet. I sine yngre dager jobbet hun som sykepleier i Zambia i fem år. Hun forteller om en gang da hun kjørte rundt i landsbyene i det området hun jobbet, for å frakte kvinner til et informasjonsmøte om kvinners rettigheter og den internasjonale kvinnedagen.

– Vi var altså opptatt av kvinnerettigheter utenfor våre egne landegrenser, men det var ikke alltid like lett å få informasjon om hvordan situasjonen i utlandet var da som det er i dag.

I dag er hun pensjonist, men engasjerer seg for at innvandrerkvinner i Volda skal integreres, knekke noen koder og lære om sine plikter og rettigheter.

– Vi har en kvinnegruppe der vi jobber med språket, slik at de kan klare seg bedre i hverdagen. Hvis man ikke lærer språket, kan man aldri få seg fast jobb, poengterer Reidun.

 

«Forbanna rødstrømper»
Både Reidun og Anne Marta kvier seg for å karakterisere seg selv som feminister, likevel innrømmer Reidun at hun var en rødstrømpe på 70-tallet.

– Det å bli kalt rødstrømpe tar man som et kompliment. På 70-tallet var det mange rødstrømper med lilla skjerf, sier hun og ler.

Men hun legger til at ikke alle i Volda var like begeistret for disse rødstrømpene.

– Det var noen unge Volda-menn som en dag var ute på byen og ville hevne seg på noen jenter som kom bærende på en parole. Da skulle de ta disse «forbanna rødstrømpene», men det ble bare med trusselen.

Anne Marta vil ikke kalle seg feminist fordi hun føler det har blitt et negativt ladet ord.

– Det har blitt en sånn stereotypisk oppfatning av en litt sånn sint, hårete, drittkjerring som er imot menn, sex og alt. Det trenger ikke å være så ekstremt, sier hun oppgitt.

Til de som tror at kvinnedagen ikke har noe for seg lenger, har Reidun noe hun vil si:

– Det er fortsatt sånn at det ofte er kvinnene som er hjemme fra jobb når barna blir syke. I tillegg har de fortsatt lavere lønn enn menn. Man må heller ikke glemme at det er altfor mange kvinner som fremdeles undertrykkes i store deler av verden. Det er jo en risiko i seg selv å bli født som jente i noen land, påpeker hun.


Har du sett disse sakene?