Kommentar: Falske glansbilder

Alle har skavanker. Deler av kroppen vår som ikke faller inn under kategorien ”perfekt”. En føflekk midt i ansiktet, skjev nese eller ujevn hud. Det er slike trekk som skiller oss fra andre. Som gjør deg til den du er. Men når man ser seg selv i speilet hver morgen, trøtt og kanskje litt morgengretten, er det lett å kun legge merke til skavankene. Sammenlignet med bildet av Ariana Grande som lyser opp på Spotify, ser man rett og slett grå ut. Man gnir på det ekstra laget med foundation som i hvert fall skjuler noen av ujevnhetene. Jeg skal ikke legge skjul på at det er slitsomt, og det tar på både økonomisk og på psyken. Tenk om man hadde hatt selvtillit til å gå ut uten sminke? Hvorfor må man pynte på utseendet sitt?

 

Vi pynter på virkeligheten, sminker på en hvit løgn om at ”nå er jeg perfekt”. Men hjelper det virkelig med det ekstra filteret på Snapchat slik at du ikke ser så bleik ut? Når måtte alle være perfekte? Det er viktig å skille seg ut i mengden, hvis ikke går vi alle rundt som levende kopier av hverandre. Hvor komfortabel er man med seg selv da? Man kan stille seg spørsmålet: Hva er perfekt? Markerte kinnbein og contouring på nivå med Kylie Jenner fordi hun har over 50 millioner følgere på Instagram? Skal vi virkelig måle oss opp etter mennesker som tjener penger på å se bra ut, og føler vi oss sosialt aksepterte når vi er på lik linje med kjendiser?

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt glad for at jeg vokste opp i et samfunn uten internett, mobilapplikasjoner og blogger. Da jeg ble født, hadde jeg skjeve hornhinner og en styrke på minus seks. Med andre ord, jeg var så og si blind. Mine foreldre og leger påtvang meg briller, men jeg nektet av den grunn at jeg visste at jeg kom til å skille meg ut blant mine venner i skolegården. Hadde jeg vokst opp med dagens teknologiske utvinninger for hånd, vet jeg at fokuset på utseende hadde hatt en mye større påvirkning på min barndom. Selv uten bloggere og sosiale medier, hadde jeg i mange år et ønske om å ta laseroperasjon, slik at jeg kunne stabilisere synet og slippe brillemarerittet. Med alle de teknologiske verktøyene som har kommet med tiden, har vi fått mange nye fordeler, men vi glemmer bakdelene. Vi er så umåtelig opptatt av hvordan andre oppfatter oss, hva han eller hun som sitter enten til høyre eller venstre for oss tenker om oss. Vi har blitt et ”likes-samfunn”.

 

Hvis du går inn på Instagram eller blogg.no, hva ser du da? Selfier av kjendiser, som er påsminket med makeup-produkter som koster like mye som ditt månedsbudsjett på mat. Og dette er det vi sammenligner oss med, personer som tjener penger på å vise frem sitt utseende. Disse er våre forbilder, men det ville heller vært mer naturlig å kalt dem falske glansbilder. Idet bildet blir tatt, i rett vinkel vel og merke, med et par filter på for å fjerne ujevnheter i huden, når disse ut til flere hundre tusen, kanskje millioner mennesker som går rett på og tror blankt på dette.

 

Det er på tide at vi står opp mot dette falske samfunnet vi selv har dannet med sosiale medier. Vi må tørre å stå foran speilet og si til oss selv at vi er gode nok. Av og til er det okei å ikke være ”on point”, men naturlig. For det å være naturlig, er mye penere enn en falsk kjendislook som ikke er mer enn en hvit løgn.

 

 


Har du sett disse sakene?