En mann for sin bart

httpvh://www.youtube.com/watch?v=nksTXmu1UAg

På et lite, rødmalt green room, dekket av plakater av tidligere gjester på Rokken, sitter Mikhael Paskalev og venter. Ute regner det tett, og inne er det ikke internett.

Hvis det er noen som enda ikke kjenner til Mikhael Paskalev, er det fort gjort å si «han med barten, som står med hendene i lommen, eller i kryss over brystet». Før Mikhael spredde hvitvasken sin på verdensveven, var han mannen med barten. Etter musikkvideoen til I SPY er han blitt mannen, med barten, i trusa.

– Jeg har lenge hatt helskjegg, men en dag bestemte jeg meg for å ta det, sier han. I stedet for fullgrodd endte Mikhael opp med bart.

– Jeg tror jeg hadde følt meg litt for naken uten. Men den forsvinner sikkert snart, det tror jeg nok, forteller han. Han liker ikke helt den populærkulturelle referansen overleppehåret har fått. Og avviser at han har noen tilknytning til subkulturen fra Williamsburg.

– Jeg vil ikke kalle meg hipster. Jeg er kanskje mer… hip! Jeg har ikke noe imot å være hip – men jeg liker ikke å bli kalt hipster, sier han og smiler.

Han virker nesten overrasket av sitt velplasserte svar. Mikhael tror det er viktig å tenke på at det skal være en helhet bak et uttrykk. Noe han prøver å gjenspeile i musikk, smak og klær. Hvis man skal være så overfladisk. Ser man Susie, så vil man se Mikhael iført det man skulle tro var hatten til Mikhaels trofaste kompanjong, Jonas Alaska.

– Hatten ja, den var egentlig min, den, sier Mikhael mens han lener seg tilbake og smiler.

– Først kjøpte jeg den på eBay, og så kjøpte han en lik en rett etterpå. Men det er helt greit. Når folk sier: ‹‹Jeg ser du bruker hatten til Jonas››, må jeg poengtere at den faktisk er min.

You ain’t been where you’re going, but I know you will
Billie: Vet du hva som skjer nå?
Mikhael: Neei, jeg tror vi fortsatt venter på det siste utstyret som ikke har kommet enda. Utstyret er ikke på plass. Noen har glemt en kasse som ingen helt hva inneholder, men alle vet at er veldig viktig for å kunne rigge opp til lydsjekken. Svart, oppbrettet lue og svart, nedkneppet jakke.

Den mørkkledde Mikhael har i det siste slått i hjel mange timer i vente på lydprøve og konsert. Men han venter heldigvis ikke alene. Det etterhvert så velkjente arbeidslaget bestående av Jonas Alaska, Billie Van og Thom Hell, kjeder seg sammen, akkompagnert av The Beatles sitt hvite album.
I det lille rommet er det et kjøleskap og en sliten, grønn-, brun- og hvitrutete sofagruppe fra 70-tallet. Jonas tar en treseter alene. Han gesti- kulerer, veiver og sitter ikke i ro, noe som ikke affekterer Billie. Hun sitter med macen på fanget, og er dypt konsentrert med arbeid offline. Thom sitter rolig med et godt grep rundt en brun glass- flaske. På motsatt side av bordet sitter Mikhael fortapt i et nytt iphonespill, der han står på tapende grunn overfor trommisen. Samtalen vandrer over på tv-serier – et særdeles populært substitutt til vegg-gloing.

Let’s do the life, let’s go out and jive
Mikhael: Det som er så fint med den serien (Twin Peaks. jou.anm), er at alle damene er pene!
Interessenivået går, sammen med stemmene, rett i taket. Shelly, Audrey, Donna! Frk. Van sitter uberørt av oppstyret i sine egne tanker.

Thom: Hun er tre ganger så fin som Marilyn Monroe. Hun har jo alle de attributtene og alle de måtene å være på som…
Jonas: Shelly?
Mikhael: Neei, Sherilyn Fenn.
Jonas: Ah, det er jo godeste Audrey…
Mikhael:Horn!
Jonas: Hun er jo helt fantastisk!
Thom: Hun ser ut som Marilyn Monroe – bare mye finere.

En av de ”mindre” kjente sangene til Mikhael, Come on and Jive, Babe, er faktisk skrevet til net- topp denne gudinnen i hvite sokker.
Mikhael: Jeg skrev en låt om henne, det gjorde jeg faktisk.
Hvorfor det?
Mikhael: Jeg var litt besatt. Det er lov.
Jonas: Betatt, kanskje?
Billie: Besatt?
Mikhael: He he, besatt – jeg tror faktisk jeg var litt besatt. Det er nesten så jeg spør om jenter kan ha på seg sånne hvite sokker.

En skummel mann kommer inn i det lille rommet, mistenkelig lik Bob fra tidligere nevnte tv-serie. Han stiller seg med fullskjegg og kjetting, som henger fra den steinvaskede jeansen, midt på gulvet og lurer på hvor ølen kommer fra.

”Bob”: Er det på tide å sette tidslås på kjøleska- pet?
Jonas: Det er for seint det nå – vi er på den tredje.
”Bob”: Jaha.

Stillhet.

Den skumle mannen, som viser seg å være Rikskonsertenes mann i felten, eller ”sjefen”, som han blir omtalt, stiller seg demonstrativt foran kjøleskapet. Og blir stående. Etterhvert kommer den savnede kassen til rette, og det meldes om at riggingen til lydprøven er i gang. En etter en forsvinner karakterene ut av rommet, og om det var ”Bob”, lydprøven eller muligheten til å se Dexter i bussen som førte til forsvinningsnummeret, vil for alltid være en gåte.

Etter en lydprøve badet i eksperimentelle kombinasjoner av farget scenelys, påfyll av mat og en pust i bakken, er det klart for konsert.

As long as you know Joseph, you’ll never be alone
Etter at flere ekstranummer og applausen fra et hengivent publikum er stilnet, er konserten ferdig. Den tunge døren som skiller artistene fra allmuen åpnes, og luggen til Mikhael kommer til syne.

– Ææææææææ! Tre kvisete og fnisete tenåringer har ventet på at noen skal komme ut til dem, og Mikhael blir det første offeret for paniske omfavnelser og photoshoot med iphone. Han blir tydelig tatt på sengen og rykker til når han får den overengasjerte trioen i fanget.

Mikhael: Å hei sann.
Fnisete og knisete tenåringer: Kjempebrakonsertkandutaetbildemedossværsåsnill!?
Mikhael: Ja, selvfølgelig. Skal vi stå her? Sånn ja.

Etter at blitsregnet har lagt seg og Mikhael er foreviget i armene på fansen, blir han sendt spo- renstreks inn for å hente resten av bandet.

– Dette er det sykeste jeg har opplevd etter en konsert!

Det er mange som skal hilse på og uttrykke sin takknemlighet for at Mikhael kom til Volda. Han skyr ikke ordvekslinger og rekker å stifte flere nye bekjentskap, ta en øl med en gammel kompis og utveksle nummer med en handlekraftig studine, før han takker for seg og går i ett med nattens mulm og mørke.


Har du sett disse sakene?