Det forutsigbare Syria

Illustrasjon: Silje Ekevall Sandbrekkene

Syria og verdenshistorien har en del til felles: De viser oss hvor kort vi har kommet og hvor begrensede vi er.

Det er mye lidelse som kommer frem når en ser på historien mennesker har gått gjennom de siste tusen årene. Andre verdenskrig har på mange måter satt standarden for hvor ille det kan gå. Historier om utsultede borgere i okkuperte Stalingrad, som spiste opp alle dyrene i byen før de begynte å spise hverandre. Tyske middelklassefruer som på slutten av krigen, med sine nye fattige liv, prostituerte seg for små rasjoner mat, sigaretter eller sjokolade av amerikanske og britiske tropper. Storkrig uten sidestykke. Gasskammeret og etnisk rensning. Patriotisme og nasjonalisme som får ideologisk bensin kastet på sine bål, mens flere og flere unge og gamle blir tråkket ned i jorden.

Helvete på jord
Det virker på mange måter som om Syria er en tidskapsel som viser den voldelige arven vi ikke gir slipp på. Nøden slik den har blitt beskrevet i historiebøkene er veldig lik den vi ser på nyhetene.

Mulighetene til å tilfredsstille sine behov blir mer fjernt i Syria også. Tryggheten, felleskapet, den personlige selvrealiseringen blir erstattet med krig, redsel, splid og nye mål. Mat, intimitet, trygghet og sanitære forhold blir det knapphet på. Folk bryr seg mer om å hjelpe seg selv, samtidig som vi beveger oss nedover Maslows pyramide. Sult er et av våpnene som brukes aktivt i Syria. Husdyr og løsbikkjer forsvinner, mens flere og flere spiser gress, urter, blader og dyrefôr. Tilgangen på penger og mat forsvinner og fedre finner det nødvendig å gifte, selge, bort de 13 år gamle døtrene sine for å brødfø familien. Flykninger og sivile blir et mål i seg selv for de militære frontene i borgerkrigen. Ekstremismen, og radikale grupperinger får mer fotfeste blant opprørerne, mens Assads regjeringsstyrker ikke viser noen tegn til å bli mindre hensynsløse.

August 2013 skrev Peikestokken en oversikt over borgerkrigen. Starten var etablert i den arabiske vårens grasrotopprør, og har sidene utviklet seg til en borgerkrig med internasjonalt engasjement. Russland, Iran, Hizbollah og Irak støtter Assads-regime, mens Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og vesten støtter i varierende grad opprørsgruppene. En langvarig utmattelseskrig som ikke ser ut til å løse seg noen gang i nær fremtid.

Merket med arvesynden
Kain drepte sin bror Abel, og var den første til å begå mord ifølge den kristne og jødiske lære. Mord ble stemplet som en lovløs handling og den som begikk det var merket. Et metafor for starten av en syndeflod av merkede mennesker, som spredde seg gjennom historien opp til dagens sitasjon i Syria. En flodbølge som ikke ser ut til å sakne farten der den farer frem. Amnesty International sin rapport (2014) fra flyktningleiren Yarmouk i Syria og Forsvarsdepartementets vurderingsrapport FOKUS (2014) tegner et mørkt bildet av nød og lidelse i Syria, som heller ikke ser ut til å stoppe opp.

Det er påfallende hvor ofte det er oss i det trygge vesten som skal markere håpet. De som håper og tror at vi har kommet langt de siste århundrene, er de som kanskje har minst forståelse for virkeligheten mange mennesker lever. Vi ser gjennom historiebøkene som vi ser gjennom en vannkikkert; vi bryter overflaten og titter ned i den skjulte verden under overflaten. Ser på alt det som har forandre seg. Så tror vi at vi også har forandret oss, i hvert fall helt frem til ettermiddagsnyhetene treffer deg i ansiktet.

Vi hadde duppet av og drømt, men så rykker vi til og våkner. Vi ligger fortsatt nede i den samme voldelige start-gropen vi har ligget i de siste 1000 årene. Her er det et mønster der vold avler vold og historien gjentar seg i det uendelige.


Har du sett disse sakene?