Der flyktninger kommer fra

5 millioner er fordrevet på innsiden av Syrias grenser. Nærmere 2 millioner har flyktet til nabolandene, og det er lange rapporter om omfattende bruk av nervegassen sarin. Syria er en av de større humanitære krisene vi har hatt i det 21. århundret.

En ujevn konflikt

Opprøret i Syria føyde seg fra desember 2010 inn i rekken av revolusjoner rettet mot autoritære regimer i Midtøsten og Nord- Afrika, også kjent som den Arabiske Våren. I likhet med de andre revolusjonene var opprøret i Syria fremmet av et folkelig krav om demokrati. Et krav rettet mot det syriske politistat-regimet under Bashar al-Assad. Etter hvert som opprøret utviklet seg ble det stadig brukt flere våpen og militære virkemidler på begge sider av konflikten. Ved våren 2012 hadde karakteren på den politiske konflikten utviklet seg så langt at det ble karakterisert som en borgerkrig.

Sammenlignet med andre konflikter i Nord Afrika har denne borgerkrigen hatt større regional og internasjonal betydning. En dimensjon av krigen er motsetningene mellom det styrende regimet som er forankret i alawittene (sett på som en gren av sjiaislam) og de sunni-dominert opprørerne. Dette forhold speiles i den regionale dragkamp mellom sjia-styrte Iran og sunni-regimene i Gulfen. Forhold som igjen tegner et omfattende konfliktbildet med en rekkevidde langt forbi de syriske grensene.

Tilbake i Syria utkjempes krigen av to ujevne sider. På den ene siden har en det sittende regimet kontroll over et relativt intakt og organisert militærapparat, mens opprørerne på sin side er løst organisert og mangelfullt utrustet, bestående av flere militsgrupper uten sentral kommando.

Med nervegass som våpen

Det er også kjent at Syria regimet har store lager med kjemiske våpen. Dette har lenge vært et stort tema i den stadig mer tilspissede internasjonale diskusjonene. I mars 2013 etablerte FN en gruppe inspektører for å undersøke om kjemiske våpen var blitt brukt i konflikten. Men fikk først tilgang til landet av syriske myndigheter i august. Samme måned ble det meldt fra opprørssiden om bruk av kjemiske stridsmidler av regjeringen mot sivile. Dette aktualiserte FN-inspektørenes rolle, så vel som spørsmålet om militær støtte til opprørsstyrkene.

En rapport om gassangrepet fra FNs våpeninspektører slo fast, da den ble presentert 16 september, at nervegassen sarin uten tvil hadde blitt brukt under konflikten, og var skyldig i massive sivile dødsfall. Rapporten tok ikke stilling til hvem som sto bak angrepet. New York Times melder at rapportens data likevel indikerer at ansvaret er å ligge på regimets styrker. Gassrakettene ble sent fra deres områder og fra ramper som regimet gjennom krigen har brukt til avfyring av konvensjonell eksplosiv ammunisjon.

Russland støtter Assad-regimet og kaller FN-rapporten ensidig, mens de prøver å få verdenssamfunnet med på et avviklingsprogram for de kjemiske våpnene. Fredsnasjonen Norge virker passiv, men Erna Solberg har åpnet for deltagelse i Syria uten FN-mandat. Obama-administrasjonen, vurderer nå å gå inn militært på opprørerens side. Frankrike har sagt de er villig til å støtte USA, mens England vil ikke være med å invadere.

Vesten har lenge vært involvert i området, og spørsmålene rundt engasjementet deres i borgerkrigen er derfor mange. Professor i historie ved Høgskulen i Volda, Inger Marie Okkenhaug, sier følgende.

«Den geopolitiske betydningen av dette området har vært viktig lenge. Det er farlig å ha en så strategisk region som Midøsten så urolig. Vesten er ikke interessert i at ekstreme grupperinger som salafistene (svært konservative sunnimuslimer, som ser på borgerkrigen i syria som en del av en global jihad) får større innflytelse. Det vil kunne føre til talibanlignende styresett, som vil destabilisere ikke bare Syria, men gi konsekvenser for hele den maktpolitiske balansen i regionen.»

Nå har Vesten i moderne tid vært ganske involvert i Midøsten, og vi har gjort mange erfaringer på veien. Ser vi at disse nå kulminerer i Syria? Og kan det i så fall ta Syria i en positiv retning?

«I hvert fall er lederne mye mer forsiktige, og har en forståelse for at dette ikke er en enkel løsning. Det er også mange forskjellige meninger blant folk flest i USA og andre land som har mistet mange i Midtøsten-konfliktene. Denne folkeopinionen kan ikke de styrende se bort fra. Militære intervensjoner kan bli for kostbare både i forhold til menneskeliv og militært. Det er flere faktorer som spiller inn. I stormaktspolitikk er det ofte ganske kyniske egeninteresser som blir avgjørende. Nå er det kanskje slik at disse interessene gjør at det er mindre sjans for militære inngrep mot Assadregimet. Etterhvert har det blitt klart at opprørene består av flere motstridene grupperinger, hvor radikale muslimske militærgrupperinger får en stadig mer dominerende rolle. Disse blir støttet regionalt av donorer fra gulfstatene. »

Kina, Russland, sjia-styrte Iran som støtter opp om Assad-regimet. Usa med NATO i ryggen og sunni-regimer i Golfen støtter opp om opprørerne. Vil du si dette er et visst etterskjelv av den kalde krigen?

«Nei. Det vil jeg ikke. Jeg tror dette er nye problemstillinger. Du kan si at Russland skal markere seg og at det utkrystalliserer seg en konflikt mellom Russland og USA. Andre stater og aktører i regionen støtter de stridende partene aktivt. Jeg vil heller si at dette er i større grad om stormaktsinteresser. Det har vi jo hatt lenge før den kalde krigen. Russland og vestmaktene har vært svært interessert i den regionen allerede fra 1800 tallet av. Etter første verdenskrig styrte Frankrike Syria fram til 1940-tallet, mens Irak og Palestina var underlagt britisk styre.

Enkelte har pekt på likhetstrekk mellom de vestlige revolusjonene i Amerika og Frankrike på 1700tallet (som i stor grad har skapt den vestlige verdenen vi kjenner i dag) og den arabiske våren/borgerkrigen i Syria.

«Eugene Rogan, professor i Midtøstenhistorie ved Universitetet i Oxford mener at det helt klart er parallelle trekk, og framhever at Den arabiske våren er like viktig som revolusjonene i Iran/Kina og 1700talls revolusjonene i Frankrike og USA. Folk i vesten forventer at en revolusjon skal ha en leder; en Mao eller Lenin. Det har du ikke her. Rogan kaller den arabiske våren for de hodeløse revolusjonene. Fordi det er folket, gjennom sosiale medier, som samler seg til opprør. Det handler om at de ikke vil bli styrt av en elite og av diktatorer. Det er helt parallelt til tidligere revolusjoner. Rogan viser til at araberne har søkt medbestemmelsesrett og demokrati helt fra 1830 tallet. Men blant annet på grunn av at de har vært okkupert av vestlige makter, har de ikke fått sjansen til demokratisk utvikling. Midtøsten vil også oppleve demokrati, men det vil ta lang tid.»

Er det noe ved denne konflikten du mener burde hatt mer fokus?

«Den arabiske våren og opprøret i Syria var startet av mennesker som ønsket seg en friere tilværelse, mindre overvåkning og et bedre liv. Under Hafez al-Assad og hans sønn og etterfølge, Bashar al-Assad, har Syria vært en ”velfungerende politistat”. Syrerne gjorde opprør mot dette terrorstyret, i håp om et mer demokratisk samfunn. Dette opprøret har i stor grad blitt kapret av andre interessegrupper. Det er mange bakenforliggende sosiale problemer for konfliktene. Religionsstridigheter er kun en del av en større og svært sammensatt konfliktsituasjon. Vi må ikke glemme at situasjonen i Syria, i likhet med Den arabiske våren, i utgangspunktet handlet om vanlige kvinner og menn som gjorde opprør i håp om å bli kvitt undertrykkende og korrupte styresett. Det har ført til at nesten en tredjedel av landets befolkning nå er tvunget til å leve som flyktninger.»

Harald Christian Hoff


Har du sett disse sakene?