– Der det finnes liv, skal det finnes Honningbarn

Skrik!: Folk har behov for å brøle og skrike litt, sier Honningbarna. Foto: Stian Raa

Honningbarna skal oppnå verdensherredømme, vekke dagens ungdom og provosere, men å tenke fremover er de ikke særlig keene på. Peikestokken møtte de brennende sjelene over tomme brusflasker og knust potetgull.

Vi blir vist inn i et lite backstagerom på rokken. To gamle sofaer og fire lenestoler med forskjellig trekk innreder rommet rundt et bord overfylt av potetgull, åpne brusflasker, sjokolade og frukt. Guttene går inn og setter seg i sofaen.

For et kvarter siden sto de på scenen og freste aggresjon ut i rommet, spyttet på scenen og kastet seg ut i publikum. Nå sitter gjengen på fem som utgjør Honningbarna rolig og avslappet foran oss. Vi møter Edvard Valberg på cello og vokal, Christoffer Trædal på gitar, Fredrik Justnes på gitar, Lars Emmelthun på gitar og Nils, som for tiden bidrar på trommer. De smiler, prater seg i mellom, er offensive, og framstår som fem kjekke gutter. Alle sammen studerer de musikk, og syns det er flott.

– Musikk er livet, sier Lars.
– Nei, ikke skriv det da, protesterer Edvard.
– Skriv heller at vi har det moro med musikk, eller noe sånt, legger han til.

Dét er det ikke vanskelig å forstå. Innlevelsen og sceneshowet Honningbarna serverer er omtalt som et av de råeste liveshowene i landet. I 2010 debuterte de med EP-en «Honningbarna», og i 2011 vant de årets Urørt. Samme året ga de ut platen «La alarmene gå», og for den ble de tildelt en Spellemann i klassen rock.

Norge har ønsket Honningbarna velkommen, men det er ikke så lett å kombinere den hektiske hverdagen med studier.
– Vi har aldri sagt at vi klarer å kombinere musikken med studiene. Det går jævlig dårlig, med tanke på fraværet, sier Edvard.

Honningbarna prioriteres framfor studier, og det er kanskje ikke så dumt. De blir elsket av publikum, og det fører til et tett konsertprogram. Snart står gruppa i Danmark hvor de skal holde to konserter, før de flyr til Hamar og holder konsert der.

Bedre forstått i utlandet?
Bandet skriver skarpe politiske tekster om urettferdighet i samfunnet, skriker ut om vestlig dobbeltmoral og peker med langefingeren på statsledernes feighet. Men om budskapet i tekstene forsvinner ved å opptre utenlands er de usikre på.

– Det er jo ingen som skjønner hva vi sier i Volda heller, selv om de kan lese tekstene, mener Lars.
– Altså, den verbale betydningen forsvinner når man krysser landegrensene, legger han til.
– Men det er kanskje i land der folk ikke får jobb eller utdanning at publikum forstår aggresjonen, rastløsheten og attituden vi har. Bedre enn i Norge, der de er stuck, sier Edvard.

Et politisk prosjekt
De legger vekt på at de alle er forskjellige, med forskjellige tanker. Men i det store og det hele har de alle tilnærmet like politiske synspunkter.
Bandet tror mange har lengtet etter musikken de leverer, etter årevis med det de omtaler som ironisk, innadvendt og distansert musikk.

– Honningbarna er et politisk prosjekt, vi tror tiden er inne for det. Folk har behov for å brøle og skrike litt, sier Edvard.

Hvis de får negative tilbakemeldinger, vet de at de har vekket liv. De er tøffe i trynet på scenen, og provserer.

– Hvis Honningbarna ikke provoserer, har vi faila, mener Edvard.

Og dét er viktig. Gjøre en forskjell. Vekke ungdom. Det er slik gjengen velger å se på det. Gutta har troen på norsk ungdom, både de som ikke akkurat er ”mors beste barn”, og de som faktisk er det.

– Vi ser jo at ungdom selv tar initiativ. De starter aksjoner på Facebook for å få oss til sine byer. Det beskriver jo veldig hva vi har lyst til å utrette. At de ikke sitter på ræva og klager over at ingenting skjer, men faktisk går ut å gjør noe. Det er sinnsykt kult, sier Edvard.

Straffemedlem i FpU
Selv om gruppa er svært opptatt av politikk og ønsker å vekke ungdom, er de mer nølende til partipolitisk aktivitet.

– Gutta meldte meg faktisk inn i FpU en gang, forteller Lars.
– Da ble jeg straffa fordi jeg hadde droppa for mange øvinger. Det var jo ikke noe krise, men det var litt kjipt når jeg begynte å få masse mail og sånt, da sa jeg ifra.

Utover det er det ikke mye partipolitisk å hente, men som nevnt går budskapet i sangene fram som et politisk prosjekt. Honningbarna er en gjeng forskjellige individer, og opptrer deretter, i form av både klær, instrumenter og attitude. Men uniformering er de ikke med på, selv om Lars opptrer med Felleskjøpet-dress og hvit singlet.

– Det er jo det som er litt gøy. At vi ikke går i skinnjakker – det at vi er litt annerledes, sier Lars.

Bandet har nådd langt på kort tid, men er ikke særlig opptatte av å tenke fremover.

– Rent bortsett fra at vi skal erobre verden, så tenker vi ikke så langt frem. Vi tar det et par uker av gangen. Men der det er liv, skal det finnes Honningbarn.


Har du sett disse sakene?