Den nye voldingen

Daniel har to jobber og er tømrerlærling i Volda. Livet har tatt en drastisk vending siden den gangen han flyktet hit for syv år siden.

 

Hvordan er det egentlig å komme til et helt nytt land? En helt ny plass, med annerledes natur, ukjente mennesker og en fremmed kultur. Hva er den magiske oppskriften på å kunne skli inn i et samfunn som en av beboerne? Vi møter den 29 år gamle eritreeren Daniel Kibreab. Han kom til Norge i 2010, og har bodd i Volda de siste fem årene.

– Jeg fikk meg ganske fort en jobb, og på den måten var det ikke vanskelig for meg å bli kjent med nordmenn. Du må være aktiv og delta på ting som fotball for eksempel, forteller den unge mannen som sitter foran oss.

Han har nettopp kommet hjem fra jobb. Sammen med en medarbeider bygger han hus ved den gamle fergekaia i Ørsta. I tillegg arbeider han tre ettermiddager i uken på Rema 1000 og har helgevakter på Det Grønne Treet i Volda. Når vi spør hvorfor Daniel jobber så mye, svarer han med gebrokken sunnmørsdialekt;

– Ej lika å jobbe. Ej treng noko å drive med heile tida.

Da Daniel først kom til Volda, gikk han på norskkurs i åtte måneder. Deretter begynte han på videregående skole.

– Det ble bygg- og anleggsteknikk på yrkesfag og nå er jeg tømrerlærling, forklarer han.

I tillegg til jobb har Daniel aktivisert seg på andre områder. Han elsker både basketball og fotball. Hjemme i Eritrea spilte han i 2. divisjon i basketball. Her i Norge har han spilt på fotballaget INTER, et internasjonalt fotballag med folk fra hele verden. Alle på laget holder til i Volda, og de kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan, Palestina og Romania. Kun treneren er norsk.

 

Vanskelige nordmenn

Veien inn i det norske samfunn høres kanskje lett ut, men overgangen fra storbylivet i Eritreas hovedstad Asmara har vært stor. Fra en knapp million mennesker til vesle Volda med sine syv tusen innbyggere kan Daniel fortelle at omveltningen var vanskelig:

– I starten likte jeg meg ikke noe særlig godt. Det er ei veldig lita bygd og nordmenn er vanskelige mennesker. Ved første møte virker de veldig innestengte og usosiale. Heldigvis stemmer ikke dette når du først blir kjent med dem, da er de faktisk veldig sosiale, smiler Daniel.

 

helenesolheim_dennyevoldingen_11

Etter en litt vanskelig start, trives nå Daniel godt i Volda.

 

Landet uten demokrati

Hjemlandet hans, Eritrea, er en tidligere italiensk kolonistat som i 1993 ble erklært uavhengig fra Etiopia etter flere tiårs borgerkrig. Da tok frigjøringslederen for opprørsgruppen Isaias Afewerki over som president, og har styrt landet siden. Eritrea har ikke holdt noen form for demokratisk valg siden presidentvalget i 1993, og uavhengig media har vært ulovlig i landet siden 2001. Landet ble kåret til å ha lavere pressefrihet enn Nord-Korea i 2010 av Reportere Uten Grenser. Når vi spør Daniel om å beskrive landet sitt, kan han ikke fortelle oss så mye. Eritreeren kjenner bare til hjembyen Asmara.

– Vi har ikke lov til å reise og besøke andre steder i landet. Staten er redd for at vi skal prøve å flykte hvis vi drar på ferie til lavlandet som grenser mot Sudan, sier Daniel.

Det er stille i stuen til Daniel. Når han forteller, knytter han hendene sammen og sukker.

– Eritrea er et diktatur. Før du er ferdig med videregående er det ganske greit, men så fort du har fullført elleve års skolegang, blir du innkalt til to års militærtjeneste. Både gutter og jenter må stille. Uten militærtjenesten får man heller ikke studere ved høyere utdanning. Etter det bestemmer staten hvilken utdanning du skal ta videre. Uten mitt samtykke ble det bestemt at jeg skulle bli lærer. Dermed fullførte jeg og jobbet ett år som lærer før jeg bestemte meg for å rømme landet.

 

Flyktet

Daniel betalte bakmenn for å frakte seg selv og en kompis fra hovedstaten Asmara til en annen hovedstad. Khartoum i Sudan.

– Jeg hadde ikke noen ordentlig plan, jeg ville bare vekk fra Eritrea, forklarer Daniel.

Han bestemte etter ett år i Sudan at ferden måtte fortsette.

– Det var ikke trygt for oss der. Dermed valgte vi å søke sikkerhet i Europa.

29-åringen hadde ingen papirer på seg da han forlot hjemmet, og hele veien fra øst i Afrika til nord i Europa reiste han ulovlig. Fra Sudan betalte han 8000 dollar for å komme seg til Stockholm.

Fra Stockholm tok han bussen over norskegrensa til Oslo. Der ankom han et transittmottak hvor han bodde i en måned før han ble sendt videre til Volda som asylsøker. Allerede etter en måned fikk han oppholdstillatelse. Dette betydde derimot ikke så mye for Daniel.

– Før jeg kom til Norge, visste jeg ikke at man måtte søke om opphold for å få bli i landet, ler han.

 

Drømmer for fremtiden

Tilbake i hjemlandet Eritrea, bor fremdeles foreldrene og de to søstrene hans. Daniel forteller at den ene søsteren nå er inne til militærtjeneste, mens den andre er syk. Moren har alltid vært hjemmeværende og faren er nå pensjonist. Det er snart åtte år siden han så familien sist.

– Jeg snakker ofte med dem på telefon. Foreldrene mine sier de har det fint, men jeg vet ikke om de sier det for at jeg ikke skal bekymre meg.

Daniel gir oss et skjevt smil. På tross av alt det tunge, ser han lyst på fremtiden. Til høsten skal han ta fagbrev som tømrer.

– Jobb er som sagt viktig, jeg vil bo der jeg får arbeid. Etter fagprøven vil jeg jobbe som tømrer, etter hvert kjøpe hus og stifte familie, smiler han forhåpningsfullt.

 

 


Har du sett disse sakene?