Bokstavelig talt mye pupper og lår

REVY: Det er utrolig hva som foregår gangene på Heltne skal man tro VEKE-revyens tolkning av tangoen fra musikalen Chicago. FOTO: Kjetil Høiby

Anmeldelse av VEKE-revyen 2012:
Bokstaveligtalt
Revysjef: Anette Øverland
Regissør: Kato Adolfsen
av Maria Knoph Vigsnæs

Det lukter øl. På Rokken er det mørkt og folksomt. Det klirrer i glass og snakkes lystig om revy – det ligger forventinger i den litt klamme ”Rokken-luften”. Publikum åler seg rundt i staslige kjoler i håp om å finne en ledig stol. Menn i dress er også å skue, her leker de ikke revy.

Eller gjør de nettopp det? Revysjefen åpner showet, hun håper vi vil få en morsom aften. Det blir en gjennomgående replikk de neste to timene både fra skuespillere og sjefer.
– Håper dere vil le
– Håper dere hadde det morsomt.
– Neste akt blir enda morsommere.
Og til slutt, – Takk for at dere lo av oss…
Fokuset på publikums velvære fungerer for min del mot sin hensikt. Det blir litt anstrengende med replikker som:
– Vi håper dere ikke bare lo for å unngå klein stillhet….

VEKE-revyen bærer preg av nødløsninger både når det gjelder punchlines og kostymer. Bruken av korsett og nettingstrømper er overveldende, i hvert fall når det ikke har et poeng. I sketsjer som Heltne blokk tango fungerer det glimrende, men hvorfor forblir de på resten av 2. akt? Tekstene har generelt ingen sluttpoeng. Bokstavelig talt drar bokstavelig talt sketsjene helt ut, og til tider for langt.

Tross i haltende tekster og litt mye pupper og lår, er det en formidabel energi og spilleglede på scenen. Det er tydelig at ensemble har det gøy. Torbjørn Øvrevik og Mari Reisjå drar skuta med sine skuespillerprestasjoner, spesielt i Voldasyndromet og 30/70 – sketsjene. De har begge god mimikk, samt en uvurderlige humoristisk timing. Åpningsnummeret er klassisk og godt, men resten av revyen lever ikke opp til energien og potensialet som ligger der. Jeg savner mer sang, mer dans og mer band. Bandet har kun fire musikere, men til gjengjeld et gigantisk lydanlegg. Snuttene er fengende og underbygger sketsjene elegant.

Mange av temaene i Bokstavelig talt er oppbrukt. Mari Reisjø sin monolog om Voldasyndromet er likevel revyens høydepunkt. Med glimrende spill og mimikk lever syndromet definitivt videre.

Bokstavelig talt er skuffende, mest fordi skuespillernes talent er mye større enn den enkle ”spille på sex”-veien.

Hva synes du om revyen?

Emil Gukild, VEKE-sjef:
– Jeg er stolt av Anette og synes det ble en flott revy. Man så at skuespillerne hadde spilleglede på scenen. Jeg tror det er viktig å skape revytradisjoner i Volda.

Per Halse, rektor ved Høgskulen i Volda:
– Det var artig, selvfølgelig ikke alt som var like bra, men noen gode poeng var det.

Rakel Kjeldsberg Wabø, student:
– Det var morsomt, spesielt sketsjen om Voldasyndromet.

Knut Arne Oseid, student:
– Enkelte av skuespillerne var imponerende, helt ok revy.

Tonje Trandum, fjorårets regissør av VEKE-revyen:
– Åpningsnummeret var bra! Revyen lignet en russerevy – mye pupper og lår, men jeg liker jo ordspill da.


Har du sett disse sakene?