Blodærlig spiller

Rifla skyter skarpere enn noen sinne på debutalbumet sitt High End/Asfalt. Arif sier alt denne gangen og forteller om sin fortid og river opp sår fra Bogerud til Bærum. Han gjør det med hjerte i handa og sine barndomsvenner ved sin side.

 

Jeg møter en smilende og rolig Arif på bakrommet til Rokken Studenthus i Volda.

29- åringen som også snur seg hvis du roper Rifla eller Phil T.Rich, slapp i år sin debutplate HighEnd/Asfalt. Artisten har enda ”swagen ” i behold etter noen lange dager på veien. Med den hvite hetta trukket over lua reiser han seg og tar meg i handa før han slenger seg ned i den utslitte sofaen.

– Kan du fortelle meg, hvem er Arif?, starter jeg.

– Vent litt, vil du ha en Bulmers?, spør han.

Her er det ingen kjendisnykker å finne. Mannen er opptatt av at vi skal være komfortable. Han popper cideren med et ”wooh”.

– Er du ikke sponset enda? Spør jeg og ler, med tanke på den nye låten «Bulmers» fra Nora Collective med Arif og Unge Ferrari.

– Haha, nei. Jobber med saken, sier han i det vi skåler.

Han lener seg tankefullt tilbake og tygger på det første spørsmålet mitt.

– Jeg er en ung mann som rapper om alt jeg ser og opplever. Det er ikke så enkelt å svare på, men det er jo det jeg driver med. Det er ikke så mye mer til meg egentlig. Veldig positiv, sjeldent sur, prøver alltid å se det beste i folk, hvis du skjønner hva jeg mener. Thats me, a guy who raps.

 

Stille gladgutt fra Bogerud

Arif har et nært forhold til sin mor som han vokste opp alene med. Derfor er hun med i musikken hans. Sammen flyttet de minst 18 ganger. Han ramser opp stedene mens ansiktet blir konsentrert. Det startet på Tveita og endte opp i Bærum.

– Jeg liker å si at jeg er fra Skullerud og Bogerud. Det var der min barndom var mens ungdomsårene var på Haslum og i Sandvika. Der endte vi opp med å bo.

 

I leiligheten var det mye alenetid for unge Arif. Som student var moren ofte borte, og da satt han alene og spilte Nintendo. Han beskriver følelsen han hadde hjemme som en boble av stillhet han ikke likte. Ute var han en gladgutt med gode sosiale antenner, noe han gir ære til sin mor for. Han var artist allerede på barneskolen, hvor han ga liv til alt han elsket og dekket over stillheten og kjipe tanker med humor.

– Blant gutta var jeg klovnen. I ungdomstiden var nok den siden et skalkeskjul for å ikke vise at jeg gikk igjennom kjipe ting. Jeg tror den startet som noe sånn «Haha jeg er morsom og kul, ikke trist og emo». Det er jo ofte det som skjer, sier han.

 

Holder det ekte

Arif har gjort sin egen greie fra starten av. Det startet med artistnavnet «Phil T. Rich» og hans første EP «Kom Så Tok Færdiih». Han fortsatte å rappe om kjærlighet, mørket og sine personlige demoner i EP’en «Aldri & Alltid». Kjent for sine kontroversielle liveopptredener har kommersialitet aldri vært et mål. Han vil belyse hvor han kommer fra. «HighEnd/Asfalt» er derfor preget av sterke ord og historier fra hans fortid. I den første låten «Intro» på albumet sier han ”dette er ikke noe jovial shit, dette ække for de lytterne”. Han forteller at teksten var så personlig at det bare ble ett opptak.

– Det er en viktig linje som er for de som forstår, majoriteten kan nok ikke relatere til det, poengterer han. Den er rett fra hjertet.

Han tar en slurk av ciderflasken og ser opp mens øynene tenker.

– Musikken har alltid vært en slags terapi. Det er viktig for meg å fortelle min og mine venners historie og å være en stemme for de som ikke kan fortelle den selv.

 

DSC05418

 

Gutta er viktigst

Det er ingen tvil om at menneskene rundt Arif påvirker han. DJ ‘en hans sitter med oss og er like engasjert. Han forteller om hvordan alle gutta reiste til Trondheim for å være med på hans første konsert og slik er det fortsatt. De ler mens de mimrer tilbake. Rommet blir fylt med kompiskjærlighet, og de blir til to gira oslokids igjen. Arif forteller at vennene først og fremst har vært med å støtte han rent psykisk ved å noen ganger tro mer på musikken hans enn han selv. Det inspirerer han.

– Jeg tror egentlig jeg har planlagt dette albumet helt siden første gangen jeg startet å rappe. At debutalbumet mitt skal ta opp det jeg snakker om i Introen og Johan Scharffenbergs vei, var veldig viktig for meg å få sagt, sier han, mens DJ ‘en hans nikker.

På slutten «Johan Scharffenbergsvei» får vi høre den støtten han har rundt seg.           – Det betydde veldig mye for meg. Hadde det ikke vært for dem, så hadde ikke jeg sittet her og drevet med musikk. Det kan jeg love deg. Å imponere Zeshan, Ali, Mike, Emilio og alle gutta er viktigst.

 

Drapet på Benjamin

Holmlia-drapet rystet Norge i 2001 da 15 år gamle Benjamin Labaran Hermansen ble drept av Joe Erling Jahr, en ung mann med tilknytning til en nynazistisk gruppe. Arif ser ned. Han forteller om en hendelsen som gjorde han bevisst på rasisme. Jahr, som gikk på skole med noen av Arifs venner kom forbi og ropte «Æsj fy faen, se på de svartingene der a, jævla apekatter ass» da fem år gamle Arif og kompisen Babou vasker av seg sanden i en sølepytt. Gutten drar hjem og spør sin mor hvorfor han ofte blir kalt brun bæsj og ape.

– Det har brent seg fast i hodet mitt, sier han og ser ut i luften før stemmen sprekker.

– Hvordan skal hun svare på noe sånt liksom. Jeg husker at hun begynte å gråte. Den samtalen unner jeg ingen foreldre. Men tilbake til spørsmålet ditt, sier han og henter seg inn.

Han reiser seg opp i sofaen og forklarer at nynazistene pleide å kjøre på jakt etter utledninger i gettoen, som han kaller det, hvor Arif bodde på Bogerud og Skullerud. Hvis de så noen så tok de han, banka han og kjørte videre. Arif tror at den kvelden Benjamin døde, så fant de ingen der og valgte å dra til Holmlia.

– Poenget mitt er at det kunne vært hvem som helst av oss, det kunne vært meg, det kunne vært Babou, dessverre ble det Benjamin. Derfor syntes jeg det var viktig å nevne han.

 

Går videre

Pressekontakten kommer inn døren og gir oss en kunstpause etter det tunge temaet. Arif fikler med CD-spilleren som står ved siden av oss og spør om den funker.

– Det er jævla viktig, we need some music man, sier han og ler.

Hun sier hun skal fikse det og vi går tilbake til å snakke om musikken.

Sammen med å forsterke tekstens budskap med den riktige beaten forteller han at dramaturgien i hans utgivelser er lagt opp slik at lytterne blir ledet gjennom en reise hvor stemningen separeres med pauser.

– På albumet HighEnd/Asfalt tenkte jeg barn, ungdom og voksen, sier han mens han deler luften med hendene.

– Ikke nødvendigvis den rekkefølgen, men de tre periodene ville jeg snakke om.

Arif går videre fra fortiden.

– Det er kanskje det dette albumet skal gjøre, forklarer han med lettelse i stemmen.

– 8Ball er vell min favorittlåt fra albumet, jeg er veldig glad i den. Den ble til ved å trykke record og jeg blåste ut alt jeg ville si. Det er vel kjernen av HighEnd/Asfalt.

 

 

DJ-en hans gir meg et tegn på at tiden er ute. ”Var det alt ?”, spør Arif.

– Free Gucci! , skriker vi i kor og ler av at hip hop nerdigen peaker.


Har du sett disse sakene?