Bahar får bli

Skolegang: Etter hun kom til Norge har Bahar begynt på skole for første gang. Foto: Ståle Grut

Med en fortid preget av flukt og frykt, føler endelig Bahar Khazai (17) seg trygg. Etter snart tre år på asylmottak kan hun planlegge fremtiden i Volda.

Foto: Ståle Grut og Oda Lykke Mortensen

Bashir Khazai er en skomaker i Herat i Afghanistan. Han bor i en liten leilighet sammen med kona, Leila, og sine tre barn, Amir, Elahe og Bahar. Bahar er eldst. Hun er 14 år.

Familien sover sammen på gulvet i stuen, og har ikke bad. Bahar er analfabet, som de fleste kvinner i Afghanistan. Når Bashir er på jobb, er Leila hjemme og vasker, koker mat og passer de yngste. Til dette får hun hjelp av Bahar.

Noen få ganger går Leila og Bahar alene på basaren, men som oftest går de i følge med Bashir. Kvinner skal ikke gå alene. Kvinner skal ha burka, og gå sammen med en mann. Det er slik det er. Bashir har lite penger og er ofte sliten. Han jobber mye.

Tidlig på våren i 2009 kommer en mann inn i butikken til Bashir. Han er en eldre herre med penger, og har et følge på flere menn. De har våpen. Den afghanske mannen ønsker å gifte seg med Bahar.

Den kvelden blir Bahar skjult hos noen venner av faren. Han ønsker ikke å gifte bort datteren. Tre dager senere, etter solen har gått ned, kommer Bashir og familien for å hente datteren. Bashir har ikke lenger noen tenner, og han har blitt påført store hode- og hørselsskader. Når Bahar spør sin mor hva som har skjedd, svarer hun ikke.
Den natten flykter familien Khazai.

Tannlegedrøm
Det faller lett regn fra en grå himmel. Nede ved Volda stadion ligger noen campinghytter i en klynge. Mellom husene springer små barn, men de er ikke på ferie. Hyttene huser for tiden asylsøkerne fra Volda asylmottak.

– Velkommen.

Det er Bahar som åpner. Hun viser meg inn i hytten, med furuvegger og-tak. Jeg kommenterer det dårlige været, og Bahar svarer at det som oftest er bedre med dårlig vær enn krig.

Trygt: Bahar synes Volda er et trygt sted å være. Hun er lykkelig over å kunne skape en fremtid i disse omgivelsene.
Foto: Oda Lykke Mortensen

Inne i stuen møter jeg hennes foreldre: Leila og Bashir. Bahar er 17 år og går i 10. klasse ved Volda ungdomsskule. Hun har søkt helse og sosial-fag i Ørsta til høsten, deretter skal hun ta et år påbygging, og siden studere for å bli tannlege.

– Pappa fikk nye tenner her i Norge, derfor vil jeg bli tannlege, sier Bahar.

Det er ikke til å komme bort i fra. Bahar føler det er hennes skyld; Flukten, torturen og frykten. Familien får nå psykologhjelp i Volda. Faren har i tillegg fått høreapparat og piller mot hodeskadene.

–Terapi hjelper veldig, sier Bahar. Psykologen vet alt om meg.

Det er tre år siden familien startet sin lange reise mot friheten, og det er drøye tre uker siden familien fikk meldingen om godkjent oppholdstillatelse. De er overveldet av takknemmlighet.

– Jeg ønsker denne lykken for alle kvinner i Afghanistan, sier Bahar.

Hun beskriver ventetiden som en vanskelig periode. Familien kunne ikke planlegge frem i tid, de var forfulgt av en falsk trygghet de ikke kunne nyte, og frykt. Frykten for å forlate Norge og måtte reise tilbake. Etter beskjeden om oppholdstillatelse føles sinnet hos familien lettere. Nå kan de planlegge fremtiden.

–Kan du kjøre bil, spør Bahar meg.

Hun fyller 18 år om en drøy måned og har lenge ønsket å få kjøreopplæring. Afghanske kvinner har ingen rett til å kjøre bil. De har heller ingen rett på utdanning, og de kan ikke gå ut etter klokken tre. Det er slik det er i Afghanistan. Leila og Bahar ler mens de forteller meg om hvordan de nå kan gå på butikken etter klokken syv om kvelden, bare de to.

– Det er helt surrealistisk, sier Bahar.



Kulturforskjeller
Bahar snakker godt norsk, men foreldrene hennes er fortsatt under opplæring.

– Jeg kan ikke lese eller skrive på morsmålet mitt, sier Bahar.

Hun gikk aldri på skole i Afghanistan, og beskriver det som vanskelig å lære seg tekst og matematikk i begynnelsen.

– Jeg fikk opplæring av en snill lærer. Det var vanskelig i begynnelsen, men jeg har alltid ønsket å gå på skole, derfor var jeg motivert.

Lykke: – Jeg ønsker denne lykken for alle kvinner i Afghanistan, sier Bahar om oppholdet i Norge. Foto: Ståle Grut

Ute er luften frisk og bilene farer forbi. Vi går langs veien, og Bahar forteller hvordan hun opplevde den norske kulturen som et sjokk. Hvordan gutter og jenter var så nære hverandre.

– På skolen var det jenter som klemte guttene i klasserommet, lærerne bare så på, uten å si noe. Det var veldig rart for meg. Hadde det skjedd i Afghanistan, tør jeg ikke tenke på konsekvensene, sier Bahar.

Hun har vendt seg til det nå. Nå har hun muligheten til selv å velge den gutten hun vil gifte seg med.

–Jeg har muligheten til å kjenne ham, og vite hvem han er, sier hun.

Flukt
Vi går inn på Nabolaget kafé, og setter oss ved vinduet. Bahar ser på menneskene som går forbi. Veien hit var tøff, forteller hun. I tre måneder var familien på flukt, og selv om det er noen år siden kan Bahar fortelle systematisk og detaljert om den lange reisen.

For å flykte tar faren kontakt med noen menneskesmuglere som forteller at det er dyrt å reise. Han selger både butikken og leiligheten –familie er viktigere enn penger. Det står en varebil klar og venter. Familien gjemmer seg bak noen appelsinkasser i lasterommet på bilen. Etter tre dager ankommer de Iran.

I en gruppe på 60 flyktninger går de sammen med smuglerne over fjellet mot Tyrkia. Skoene til Bahar tåler ikke belastningen, smerten i føttene gir henne tårer i øynene. Men hun klager ikke. Det passer seg ikke.

En ny varebil frakter dem fra Istanbul til den tyrkiske byen Izmir. Fra Izmir går de til kysten, og etter tre timer kan Bahar se sjøen. Der ute, på vannet, ligger en gummibåt. Klokken er ett om natten. De blir beordret ut i vannet. Bahar kan ikke svømme, og når vannet rekker henne til brystet blir hun redd. Hun kommer seg likevel opp i båten. Den er ikke laget for 60 mennesker, men det går. Alt går.

Ute på havet faller lillesøsteren, Elahe, ut av båten. Det er mørkt, men en av smuglerne får fisket henne opp. Familien Kahzai tviholder på hverandre.

De lever på gaten i Athen; om natten sover de i parker. Av og til får de mat fra kirkene i byen. Etter en drøy måned flykter de videre, med hjelp fra smuglere. De reiser med bil, tog og båt. Bahar har ikke lenger kontroll på hvor de er.

Det er tidlig sommer i Norge, året er 2009, og solen har så vidt begynt å ta tak i det nordiske klimaet. Tre måneder etter at familien Kahzai solgte leiligheten, går de i land på fergekaien i Bergen.

– Spør etter politiet, sier en av smuglerne, før han forsvinner. De står igjen alene.

Når man kan drømme
Vi er på vei mot hyttene igjen. Det er blitt mørkere og regnet faller hyppigere. Små dråper legger seg som perler i det mørke håret hennes.

Aktiv: Bahar er aktiv på fritiden, hun pleier å spille basket med de andre i klassen. Foto: Oda Lykke Mortensen

– Det er litt rotete på rommet mitt, men du kan få se likevel, sier Bahar.

Til venstre i gangen ligger Bahars soverom. Det ligner de andre rommene i hytten, i furu, men to av veggene er grønnmalt. Over nattbordet henger et bilde av Bahar og en venninne.

– Hun jobbet på mottaket før, men nå bor hun i Oslo. Vi er bestevenninner, sier Bahar.

Over sengen, har hun dekorert med Twilight-plakater, ikke uventet for en jente på hennes alder.

– I kveld må jeg jobbe med skole. Jeg bruker omtrent dobbelt så lang tid på skolearbeidet som de andre, men jeg er flinkere nå enn da jeg begynte, sier Bahar.

Hun er veldig motivert til å jobbe med skolearbeidet. Et friår har hun ingen planer om.

–Jeg skal studere med en gang, og det er tannlege jeg skal bli, sier Bahar.


Har du sett disse sakene?