Å date en norskstudent

Er barnevernspedagogene mer gentleman av seg enn idrettstudentene? Hvem er egentlig mest underholdene å være med, en PR student eller en musikkstudent? I løpet av dette semesteret skal jeg date meg igjennom de forskjellige linjene på HVO. Førstemann i ilden var en lærerstudent. Denne gangen var jeg klar for et friskt pust i hverdagen, og tok imot et tips fra en venninne om en afrikansk norskstudent med navnet James. Lite visste jeg at denne onsdagen kom til å bli så eksotisk.

Lokal mat
«I will cook our local food called Eba for you to taste», stod det på tekstmeldingen jeg fikk av James søndagen før. «Wow», svarer jeg og spør om jeg skal ta med meg noe.
«Do you have Okro here? Check it. You can bring any meat you want and I take the rest.»
Hva Okro er, vet jeg fortsatt ikke. Jeg gikk for den første grønnsaken jeg så på Kiwi. En kål.
Med et kålhue og en kyllingfilet i veska går jeg beskjedent bort til en mørkhudet gutt som
venter på meg utenfor Pangaia. Vi hilser, og jeg stotrer fram noen rustne engelske gloser. Vi går sammen bort til studentblokkene han bor i på Heltne. På veien løsner heldigvis engelsken, og jeg får vite at James opprinnelig er fra Ghana og kom ikke til Volda før august i år. Med bare en og en halv måned i verdens navle, kan jeg ikke dy meg å spørre hvordan inntrykk han har av Volda.

Inntrykkene
James forteller om både gode og litt rare inntrykk . Han, som mange andre innflyttere,
forteller om savnet etter de små hverdagshilsningene.
– Det er rart å ikke våkne til muntre ”god morgen!” eller ”hei!” i gangene.
James forteller meg videre at han synes de norske studentene sine matlagingskunster ikke
akkurat er imponerende.
– Det er jo bare ferdigmat, uten noen ferske råvarer, sukker han oppgitt.
Vi står foran kjøkkenbenken, og James holder oppe en stor pose med ”Gari” skrevet på.
– Dette, for eksempel, er en kjempegod råvare
Med en kokk som mor, er det kanskje ikke så rart at James er oppgitt. Jeg står imponert ved
siden av, i det han skrur opp volumet på rytmisk afrikansk musikk, og setter i gang
matlagingen. Inn i mellom slagene viser han meg noen enkle afrikanske dansetrinn. Jeg prøver iherdig på samme bevegelsene og pådrar meg nesten hoftestrekk, men James sin latter er ikke til å ta feil av. Latteren blir enda høyere når jeg viser han den norske «stekehånda» og min imponerende twerking.

Gentleman
Kjøkkenet blir fylt med lukten av krydder, og kyllingretten er snart klar. Det siste James gjør
er å blande Gari sammen med varmt vann slik at det ligner en stor potetball. Høflig ber James meg sette meg ned, i det han setter maten på bordet. Jeg nøler litt i det jeg skal bruke min egen hånd som gaffel, men jeg bestemmer meg for å gjøre det samme som James. Maten smaker annerledes, men veldig godt.
Hvis dette er hva James er vant til, lurer jeg veldig på hva han synes om maten han har fått servert i Norge. James svarer at han synes norsk mat er altfor søt. Noe han derimot liker ved Norge er naturen, og han viser meg entusiastisk bilder i fra en tur han hadde vært på i
Geiranger.

Etter middagen følger James meg til døren og gir meg en klem i det han forteller om matretten han skal lage til meg neste gang vi møtes. Dagen etter tikker det inn en sjarmerende melding, der James takker for gårsdagen og håper jeg våknet med et smil. Jeg klarer ikke annet enn å smile, og tar meg selv i å tenke at flere norske gutter kunne ha lært mye av høfligheten til James.

Foto: Simen Øwre Krubbfelt


Har du sett disse sakene?